Undring og endring

Å tolke signaler er ikke enkelt. Slett ikke de som kommer i form av svarte bokstaver på hvit bunn. Særlig om teksten er utformet av personer som mer ønsker å tåkelegge enn å opplyse. Da må teksten fortolkes. Og bringes videre som «signaler». Den enkelte mottaker omtaler da gjerne at han «har fått signaler» om ditt eller datt. En slik form for kommunikasjon gir hver enkelt av oss store utfordringer. Alt er vagt, tåkete og særdeles ullent.

Sysselmannen inngår selvsagt i signalkorpset, sammen med rekken av andre institusjoner i statsforvaltningen. I disse systemene sitter som kjent mennesker med holdninger og meninger. Med sympatier og antipatier. Det hele er så finurlig laget til, at systemene sorterer seg selv. Mennesker med bestemte holdninger havner i bestemte skuffer. Der hvor de trives best. Miljøfolk havner for eksempel i Miljøverndepartmentet, i Direktoratet for naturforvaltning, i Norsk Polarinstitutts forvaltningsavdeling – eller for den saks skyld i miljøvernavdelingen hos Sysselmannen. De vandrer rundt i systemene. Og blir på den måten mer og mer samkjørte, både i holdning og mening.

Byråkratene er underlagt politikerne. De viktigste byråkratene under politikere med mest pondus, altså statsrådene. Og så sorteres de nedover i skuffene. Små byråkrater vil gjerne en dag bli store, de også. Og ingen som er stor, vil bli liten. Slik er det nå en gang. Byråkratene skal forholde seg til det politikerne har bestemt, og som departementene har penslet ut. Hvert eneste nei skal begrunnes, og være forankret i lover og vedtekter. Ja, likeså. Byråkratene skal altså ikke ha noen mening om ditt eller datt så lenge de er på jobb.

Store Norske søkte for noen måneder siden Sysselmannen om tillatelse til å letebore etter kull rundt om i fjellene. Det er en aktivitet kullselskapet har bedrevet i like mange år som de har spadd kull ut av fjellene. I svaret går Sysselmannen langt ut over sitt mandat, og «signaliserer» en klar holdning om at kulldriften går mot slutt. Og det uten at en eneste stortingspolitiker har sagt noe i den retning. Sysselmannen godtar «under tvil» at kullselskapet fortsatt skal lete etter kull, uten å ta inn over seg at den dagen selskapet ikke lenger gjør det er det slutt på kulldriften. Det vil selvsagt før eller siden skje, men en slik beslutning må komme fra et helt annet hold. Med mindre Sysselmannens miljøvernavdeling har mottatt signaler fra sitt eget departement. Eventuelt tolket disse forkjært.

Kan hende er beslutningen om å tildele Longyearbyen havn 200 millioner kroner til utbygging og modernisering en del av planen. At samtidig som kulldrifta som den kraftigste bærebjelken svekkes, styrkes annen næringsvirksomhet. I disse klimatidene er det snakk om nye sjøruter og nye muligheter innen olje og gass. Grønland nevnes også. Longyearbyen skal utvikles til å være porten for det meste som skal skje lengst nord på vår side av kloden. Slik tolkes signalene. Ut med kull, inn med olje og gass. En dag må noen si dette i klartekst. Gjerne skriftlig. I svart på hvitt.

Birger Amundsen