Forstyrrelse av isbjørn og forskning

Temaet forskning og forstyrrelse av isbjørn har igjen kommet i fokus gjennom en artikkel i Svalbardposten. Denne gang kanskje mer intens enn tidligere gjennom en fotografs dokumentasjon av forskernes jaging av en bjørn som skulle bedøves. Fotografen (Joshua Halto) er sterkt indignert over jagingen fra helikopteret, særlig sett i relasjon til de strenge nye reglene om avstandskrav for menigmann (500 meter på denne tid av året).

Fotografen er ikke alene om å reagere på dette. Når det gjelder avstandskravet, skal vi ikke gå nærmere inn på dette her. Dog må det påpekes at bestemmelsen fremstår som rigid, nærmest uforståelig og i praksis kanskje uten betydning.

Det er forskerens forklaring og forsvar som påkaller interesse. Merking av isbjørn gir verdifull kunnskap for forvaltningen. Og kan brukes også utenfor Svalbard, sier Jon Aars som er isbjørnforsker - kanskje landets fremste på dette område. Det er forståelig at forskeren ønsker å videreføre sin forskning og innhente nye data som kan gi grunnlag for ny kunnskap. Forskning kan kort defineres som å avdekke det ukjente. Alle forskere ønsker å fortsette forskning på sitt fagområde fordi hvert prosjekt gjerne ender med behov for ny kunnskap, nye prosjekter. Intet galt med dette. Men isbjørnforskningen på Svalbard reiser noen spesielle problemstillinger.

Er det nødvendig stadig vekk å merke isbjørn og forske på dyret etter mer enn 50 år med merking og forskning? Og finnes det noen etisk grense for hvor langt forskeren kan gå i sin forstyrelse av dyret sett i relasjon til de ellers strenge regler til avstand for folk flest (som jo er gitt av hensyn til dyret må vi tro)?

Det har som antydet vær merket og forsket på isbjørn i mange tiår på Svalbard. Mye kunnskap er brakt fram som sikkert er til nytte i forvaltningen av dyret. Men er det nødvendig å fortsette i samme sporet år etter år? Og hvem vurderer om behovet er til stede? Det vil si hvem er kunde i dette forskningsforholdet? Er det forvaltningen, herunder Sysselmesteren som gir polarinstituttet i oppdrag å merke/forske på isbjørnen? Eller er dette rett og slett forskningsdrevet i den forstand at det er forskernes selv som initierer og driver fram forskningen? Og hvem betaler? Dette bør klargjøres så vi alle kan få en bedre forståelse av behovet for å videreføre aktiviteten år etter år. Som det vil fremgå er vi skeptisk til merkingen av isbjørn med tilhørende forskning som en nærmest løpende aktivitet uten et nærmere definert nytt behov av de som skal bruke kunnskapen.

Når det gjelder graden av forstyrrelse av isbjørnen ved merking er det naturlig å se dette i forhold til de nå skjerpede reglene for forstyrelse. Det skal lite til før du kan komme i konflikt med de nye reglene uten at bjørnen er jaget eller på annen måte forstyret. Og da kan det vanke et forelegg på mange tusen. Ved merking med helikopter må det antas at dyret er sterkt plaget over flere minutter – 10-12 eller 25-30 minutter er ikke det avgjørende. Og det er flere dyr som har strøket med under merking av isbjørn. Det dreier seg etter hvert om ganske mange dyr som går rundt med en klave rundt halsen eller er merket på annen måte. Hvor går den etiske grensen for forskningen i denne sammenheng? Vi har ikke svaret, men den bør nå skjerpes hvis denne aktiviteten skal fortsette slik at en også i forskningssammenheng må ta inn over seg at det er kommet nye strenge regler for ikke å uroe kongen av Arktis.

Dette er ikke et angrep på forskning på isbjørn som sådan. Men forskning på dyr som lider må ha skikkelig behovsmessig og etisk legitimitet, - også hos folk flest. Det bør derfor redegjøres nærmere for behovet og gjennomføring av isbjørnforskningen, samt «kundeforhold» og finansiering.