Mikroplast i Adventfjorden

Mikroplast er den usynlige delen av dette søppelet, og en studie viser at det er betydelige utslipp av mikroplast fra bosetningen i Longyearbyen til Adventfjorden.

Plast har etter hvert blitt like nødvendig og vanlig i folks hverdag som vann og elektrisitet. Ikke bare i den rike del av verden, men også i fattige land. Forskjellen er at i den rike delen av verden blir mye av plastavfallet gjenvunnet, mens det er langt fra tilfellet i utviklingsland. Dette kan feilaktig få oss til å tro at vi har kontroll med det store søppelproblemet plast representerer. Omtrent 10 prosent av alt avfallet vi produserer består av plast, og i 2025 er det beregnet at det vil bli kastet omtrent 200 millioner tonn plast årlig. Plastsøppel er kjent over store deler av verden som en spesiell trussel for det marine økosystemet, og ifølge medieoppslag den senere tid vil det i 2050 være mer plast enn fisk i verdenshavene dersom vi fortsetter å kaste på dagens nivå.

Det mest åpenbare plastavfallet i havet er det vi ser flyte på overflaten og som forurenser strender langs alle kyster. Det finnes imidlertid en betydelig del av plast i havet som ikke er like synlig – det som går under betegnelsen mikroplast. Dette er små plastpartikler fra ca 5 mm størrelse og ned til tusendels millimeter. Enkelte mener at denne andelen av plastforurensningen i havet til og med er større enn den synlige plasten som flyter på overflaten.

I Nordøst-Atlanteren og på Svalbard er plastavfall mest kjent for å forurense strender og skape problemer for sjøfugl og andre større marine dyr. Det finnes i dag ingen oversikt over hvor store mengder plast som befinner seg i havområdene i nord. Lite data på kategorier av plastavfall funnet på strendene på Svalbard begrenser kildeidentifikasjonen, og dermed også muligheten for tiltak, men den gjengse oppfatningen er at plastforurensningen her skyldes fiskeriaktivitet eller er transportert langveisfra. I mer urbane strøk finner en de største plastutslippene knyttet til store befolkningskonsentrasjoner. Det er på slike steder en også ser de største utslippene av mikroplast. Plastsøppel som flyter på overflaten brytes med tiden ned til små partikler ved forskjellige påvirkninger (sol, begroing etc.), og noen av disse synker til bunnen og blir tilgjengelig for bunnlevende dyr. Vi vet lite om hvor stor andel av plasten som synker ned til bunnen, men senere tids funn av plast i mager hos snøkrabbe i Barentshavet og i kongekrabbemager ved kysten av Finnmark, indikerer både at plasten blir tatt opp av bunnlevende dyr, og at det finnes mye plast i dyrs leveområder i Barentshavet. Med tanke på at nedbrytningstiden til plast i havet er flere hundre år, kan en se for seg at det er akkumulert betydelig mengder plast også i arktiske områder som på Svalbard. Publiserte studier viser at store mengder mikroplast kan være frosset inn i havisen i arktiske områder, og vil bli frigjort i det marine økosystemet ved den økende nedsmeltingen som foregår. Det er også gjennomført en undersøkelse av sjøvann flere steder nord i Barentshavet som viser betydelige mengder mikroplast i overflatevannet.

Større partikler av plast som spises av dyr kan rent mekanisk føre til problemer i mage- tarmsystemet ved at det blir sittende fast. De alvorligste konsekvensene kan likevel være at plast i seg selv frigjør skadelige kjemikalier i mage og tarm hos dyr. I tillegg er det kjent at plast akkumulerer miljøgifter som er oppløst i sjøvann, og disse vil bli tatt opp av organismene som får i seg plastpartiklene. På denne måten kan giftige kjemikalier som finnes i sjøvannet akkumuleres oppover i næringskjeden. I arktiske strøk, inkludert Svalbard, er disse næringskjedene generelt korte, det vil si at det er få ledd i en næringskjede fra produsenter til konsumenter. Inntak av forurensning langt nede i næringskjeden vil derfor raskt kunne akkumuleres på toppen, som på Svalbard gjerne er dyr som sel, hvalross og isbjørn.

Finansiering fra Svalbards miljøvernfond i 2015 gjorde det mulig for oss å gjennomføre en undersøkelse av forekomsten av mikroplastikk i sedimenter og dyr i Adventfjorden. Vår intensjon var å finne ut om og hvor mye mikroplastikk i sediment genereres gjennom menneskelig aktivitet i arktiske nærområdene. Longyearbyen har den største befolkningskonsentrasjonen på Svalbard, og vår målsetning var å kartlegge eventuell mikroplast i avløpsvann fra bosetningen. I tillegg ønsket vi også å se om eventuell mikroplast kunne spores i bunnsediment, fjæresediment og i filtrerende organismer i Adventfjorden.

Det gjenstår fortsatt noe analyser av innsamlet materiale, men de foreløpige resultatene er rimelig klare. Undersøkelsen har imidlertid gitt oss noen metodiske utfordringer. Til tross for at vi hadde sterkt fokus på å hindre at prøvene vår ble forurenset med mikroplast ved prøvetaking og analysering, viser kontrollprøvene at prøvene kan bli forurenset på laboratoriet og at det må jobbes mer med å unngå dette. Tilgangen til et tilpasset laboratorie slik vi har på Framsenteret i Tromsø, er avgjørende for å lykkes.

Selv om vi ikke kan verifisere mengden mikroplast i en del av prøvene, rent statistisk, er det rimelig å anta at i alle fall en del av mikroplasten er fra prøvene og ikke forurensning. Forurensningen i denne sammenhengen skyldes trolig støvpartikler fra klær og annet som er i omgivelsene i forbindelse med prøvetakingen.

Høyest nivå av mikroplastpartikler var det som forventet i avløpsvannet fra byen, i gjennomsnitt cirka 140 partikler per liter. Med tanke på at det hvert døgn i gjennomsnitt renner ut cirka 750.000 liter avløpsvann tilsier et enkelt regnestykke at det slippes ut mer enn 100 millioner partikler i døgnet. Det er rimelig å anta at det meste av disse partiklene kommer fra syntetiske klær, spesielt fleecestoffer. Longyearbyen er vel blant de tettstedene i Norge med høyest forekomst av nettopp turklær som fleecejakker, goretex klær etc.. Når andre undersøkelser i tillegg har vist at en enkelt vask av en fleecejakke kan frigjøre inntil 1000 mikroplastpartikler, er ikke de tallene vi finner overraskende.

Til tross for disse høye utslippene er det kun én av prøvene av sedimentet i Adventfjorden som viser signifikante mengder mikroplastpartikler. Det var prøven som lå nærmest kaiområdet. Dette kan skyldes at partiklene som finnes i sedimentet har andre kilder enn avløpsvannet. Blant annet kan det tenkes at kilden kan være plastsøppel som blir brutt ned på overflaten og synker til bunns, eller at det er andre lokale kilder som skipstrafikk etc.

Trolig vil det meste av mikroplasten som slippes ut med avløpsvannet være lettere enn sjøvann og derfor ikke synke til bunns i fjorden. Det er derfor viktig å få gjort analyser av sjøvannet i fjorden for å verifisere dette. Noe vil likevel være tyngre enn sjøvannet og legges igjen i bunnsedimentene.

Vi kan ikke med statistisk sikkerhet si at vi fant mikroplast i muslingene vi analyserte, men trolig er likevel en del av de partiklene vi fant i dyrene når vi tok prøven. For å være sikker, og for å studere nivået i muslinger fra Adventfjorden, må det gjøres nye analyser.

Vi finner først og fremst trådformede plastpartikler i forskjellige farger og plasttyper (se bilder), men biter og kuler i forskjellig former forekommer også. Mens fibrene kan komme fra tekstiler, er det kjent at en rekke hudpleieprodukter og tannkremer inneholder kuleformede mikroplastpartikler.

Vi har foreløpig ikke gjort noen evaluering av hvilke konsekvenser våre funn av mikroplast i Adventfjorden kan ha for dyrelivet i området. Det må gjøres når vi har alle resultater på plass. Disse funnene viser imidlertid at også husholdninger på Svalbard og i Arktis bidrar til utslipp av plastavfall – kanskje i større grad enn vi liker å tenke på. Den generelle mangelen på behandling av avløpsvann i mange arktiske tettsteder og mindre byer i Norge kan føre til større utslipp av uønskede partikler enn noen storbyer med en omfattende avløpsvanns håndtering. Dette kan føre til at selv et relativt lite samfunn kan være kilden til omfattende forurensing i et sårbart miljø. I vårt tilfelle, ser den store kilden ut til å være tekstiler, og det er noe som kan gjøres for å redusere disse utslippene. Én måte er kanskje å oppfordre folk i Longyearbyen til å gå over til nedbrytbare naturstoffer (bomull og ull) i stedet for syntetiske tekstiler, eller satse på en oppgradering av rensingen av avløpsvannet.

En stor takk til Unis som stilte fartøy og laboratorier til disposisjon, og til Einar Olsen, lokalstyret, for hjelp med prøvetaking av avløpsvannet. Vi vil ferdigstille denne undersøkelsen med det første og rapportere til Svalbards miljøvernfond. Sluttrapporten som kommer om et par måneder vil gi en mer fullstendig oversikt over funnene og analyser av disse. I et neste ledd vil vi gjerne gå dit plasten er for å se på opptakspotensialet til dyrelivet.