Kinderegg i polarnatten

Også denne vinteren har vi vært så heldige å kunne gjennomføre et polarnatt-tokt med UiTs «Helmer Hanssen». Men denne gangen har fokus om bord vært litt annerledes enn tidligere. Årets tokt har vært mer en overgang fra noen år med spennende utforskning, til mer målrettede kampanjer med høyteknologiske og autonome undervannsroboter. Også sammensetningen av forskere om bord har vært annerledes enn de siste årene, med både marinbiologi, teknologi og ikke minst marinarkeologi som primære satsningsområder. Knyttet sammen av forskningens svar på et kinderegg, en AUV (autonomous underwater vehicle).

Verdens nordligste vrak ble i høst undersøkt av marinarkeolog Øyvind Ødegård og hans team i Trygghamna i Isfjorden, en gammel hvalkoker med navn «Figaro» som brant og gikk ned i 1908. Som et ledd i et samarbeid som har utviklet seg mellom teknologi og naturvitermiljøet ved NTNU og biologer ved UiT, bestemte vi oss for at i år skal vi sette sammen en ekspedisjon der vi legger stor vekt på å teste ut og bruke ny muliggjørende teknologi for forskjellige undervannsoperasjoner. Og en av de robotene – AUV-en - vi har brukt er som et stort kinderegg for oss forskere, da den oppfyller tre ønsker på en gang! Den bruker en sidesøkende sonar for å kartlegge bunnen på jakt etter gamle vrak, den gjør biologiske målinger i polarnatten og den er en teknologisk utviklingsplattform for autonome operasjoner i Arktis. Figaro i Trygghamna var vårt utgangspunkt, og en grundig kartlegging av dette vraket i seg selv en viktig oppgave. Dette vraket vet vi ligger der, og Trygghamna er - som navnet tilsier – en trygg plass der vi vet vi vil ha gode forhold til å gjøre jobben. Litt ironisk kanskje, at vraket ligger nettopp der…men tryggheten ved at vi hadde et vrak klart allerede, ga oss selvtillit nok til at vi kunne investere ressurser i å ta folk og utstyr opp for også å kartlegge andre områder. Uansett hva vi fant eller ikke, så ville ekspedisjonen være en suksess!

Ikke lenge etter at Barentz oppdaget Svalbard i 1596 begynte det å komme europeiske skip opp til øygruppen hver sommer for å jakte hval. Utover 1600 tallet var det en voldsom oppsving i hvalfangsten, og Smeerenburg (Spekkbyen) på nordvestspissen av Spitsbergen oppsto som en liten nederlandsk by med hektisk aktivitet både i havn og på land. Selv om hvalfangsten var dominert av nederlandske og engelske aktører, deltok de fleste sjøfarende nasjonene i Europa i større eller mindre grad i dette kommersielle eventyret. På det meste kunne det være opptil 300 skip i disse farvannene årlig, og man kan si at denne perioden i Svalbards historie stort sett foregikk til sjøs. Dårlig vær, dårlig sjømannskap, drivende is og regelrette sjøslag sørget for at en god del av disse skutene skulle forbli der oppe for alltid. Disse viktige delene av Svalbards kulturarv som befinner seg under vann er i stor grad ukjente for oss. Så langt har det kun vært gjort svært beskjedne forsøk på å kartlegge omfang og tilstand. Med ny robot-teknologi som AUV, med en sidesøkende sonar er vi nå i stand til å kunne undersøke store områder på kort tid, finne vrak og få verdifull kunnskap om både vrakene og miljøet de befinner seg i.

Under vårt tokt til Svalbard nå i januar, hadde vi satt av tid til å bruke AUV-en til å gjøre et første søk i området rundt Smeerenburg, eller nærmere bestemt i Danskegattet mellom Danske- og Amsterdamøya, et område der det med stor sannsynlighet har gått ned mange skip. Vår lille mirakelmaskin ble derfor sluppet løs i mørket, på leting etter spor fra en tapt tid. Mens vi satt ute i lettbåten og nøt kaffe, iskalde tær og nydelig månelys, gled vår AUV lydløst gjennom havet cirka fem meter over havbunnen. Ved hjelp av de sidesøkende sonarene var den i stand til å dekke et område på snaut to kvadratkilometer før batteriene tok slutt. Men opp med seg hadde den et utrolig datasett!

Vi var totalt 28 engasjerte forskere, teknikere og studenter om bord, og samtlige samlet seg i auditoriet om bord med en gang vi kom tilbake til Helmer Hanssen med våre data og kalde tær, klare til å ta en første kikk på havbunnen der nede. Ville vi finne noe spennende? Svaret kom nesten med en gang, og var et utvetydig JA. Flere titalls områder og konkrete objekter hadde blitt fanget opp og lagret av mirakelmaskinen. Ingen av områdene fremstod som «Donald Duck»-vrak med master, tau og gamle skjeletter, men dette var vel heller ikke å forvente etter 3-400 år på havets bunn. Men Øyvind og hans kolleger har i alle fall mye data å analysere, og forhåpentligvis vil våre oppdagelser gi grunnlag for flere ekspedisjoner der vi tar nærmere kikk på de objektene vi nå har funnet.

En annen side av denne historien er det samarbeidet vi har på tvers av fagfelt. Ved å sette flere sensorer på en robot bringes også forskjellige forskningsinteresser og disipliner sammen, og de samme dataene gir kunnskap om skipsvrak både som kulturminner og marine økosystem proppfulle av biologi. Roboten blir dermed fantastisk drivkraft for tverrfaglig samarbeid. En AUV vil på samme tid måle viktige miljø- og klimavariabler som lys, temperatur, oksygeninnhold i vannet og saltholdighet. Sammen med to innebygde ekkolodd er den dermed i stand til å gi oss detaljert informasjon om hvor mye planktonalger (havets gress) og dyreplankton som er tilgjengelig for større organismer som fisk, fugl og pattedyr. En av de tingene vi som biologer har jobbet mye med de siste årene, er nettopp forekomst av rovdyr i polarnatten. De er der, og de er aktive. Sjøfugl overvintrer i fjordene. Under en tur med lettbåt i Smeerenburg så vi både alkekonge, polarlomvi, havhest og hvalross. Denne kartleggingen er derfor viktig for få finne ut hva vi har av naturressurser, kulturminner og ikke minst, dette danner grunnlaget for kunnskapsbasert og klok forvaltning av havrommet. Vi kan også kartlegge havbunnen å se om det er leire, fin- eller grovkornet sand eller steinbunn. Havbunnens beskaffenhet gir forskjellige organismer sjanse til å finne sin nisje til å feste seg, grave seg ned, finne mat, finne skjulesteder og steder for å hvile og forplante seg. For en marinbiolog er dette arbeidet mye mer spennende en Indiana Jones' ekspedisjoner der vi prøver å gjenoppdage gammelt nytt - vi beveger oss nemlig inn i totalt ukjent territorium og gjør nye og viktige oppdagelser hver gang vi sender en sensor eller kamera ned i mørket.