A bitter-sweet symphony

Rijpfjorden på Nordaustlandet er en kald arktisk fjord som regelmessig er dekket av sjøis. Forskere fra Unis etablerte ved inngangen til det internasjonale polaråret i 2007 en feltstasjon der, og den har siden blitt aktivt brukt i klimaundersøkelser på Svalbard. Mens fjordene på vestkysten av Spitsbergen de siste 10-15 årene har gjennomgått store forandringer og vært åsted for noe som nærmest kan kalles en invasjon av sørlige arter, har Rijpfjorden holdt stand. Her har kalde arktiske vannmasser sørget for å bevare et typisk arktisk miljø med arktiske arter. Men i år gjorde forskere fra NTNU og UiT et oppsiktsvekkende funn nettopp i Rijpfjorden – opp av trålen kom en tømmerstokk full av pælemark!

Pælemakken har vært enhver marinarkeologs store mareritt langs kysten av Norge, der den forsyner seg grovt av gamle forliste treskuter og rett og slett spiser dem opp. På Svalbard har det ikke tidligere vært påvist pælemakk, med unntak av noen funn fra Isfjorden i fjor - ett omtalt i Svalbardposten høsten 2015. Marinarkeolog Øyvind Ødegård fra NTNU har i fjor høst og nå i år vært med oss på tur for både å kartlegge et kjent vrak fra Trygghamna i Isfjorden, og for å undersøke Smeerenburg for eventuelle vrak. Som vi skrev om i Svalbardposten for noen få uker siden, fant vi også mange potensielle vrak. Men som sagt, og til tross for at vi har eksperimentert med utsetning av trestokker på våre undervannsobservatorier i både Kongsfjorden og Rijpfjorden de siste seks-sju årene, har det kun vært ett dokumentert funn av pælemark ved kaia i Longyearbyen. Noe som også har gitt grobunn for en viss optimisme med tanke på bevaring av kjente og ikke minst ukjente kulturskatter rundt øygruppa vår.

Toktet nå i januar var en del av et forskningsprosjekt ledet av UiT, der formålet var å studere biologiske prosesser i polarnatten. Vi har tidligere jobbet mye i Kongsfjorden i polarnatten, så i år ønsket vi å rette fokus mer også mot områdene lenger nord, og da spesielt Rijpfjorden. Av de tingene vi har hatt fokus på er å studere fiskefaunaen generelt og polartorsk spesielt. Forskningsskipet «Helmer Hanssen» er i så måte et viktig redskap, da den er utstyrt med en bunntrål. Men under et tråltrekk på 250 meters dybde i Rijpfjorden fikk vi opp noe mye større enn en fisk – opp kom en sju meter lang trestamme. Den var fullstendig trutnet og tung, og hadde kommet inn i trålen på bunnen. Og med den kom også en høyst uventet gjest – pælemakken! Biologene om bord ropte ut i pur glede «jaaa – spennende». Arkeologen så sørgmodig ned i gulvet og sa med en stemme farlig lik Ludvigs i Flåklypa «neiii - farlig».

Sett fra et arkeologisk ståsted er pælemakken en av de største fiendene til gamle treskipsvrak. I løpet av kort tid kan en relativt stor treskute spises opp, og kun de delene av vraket som ligger begravd i sedimentene får være i fred. Dette er en av grunnene til at marinarkeologer ofte bare finner de nederste delene av bunnseksjon og kjøl på vrak som har ligget lenge på sjøbunnen. Det finnes områder hvor disse organismene ikke lever, som f.eks. Østersjøen hvor vrak som sank for flere hundre år siden er i perfekt stand. Vasaskipet i Stockholm fra 1628 er et kjent eksempel på dette. Dette skyldes at pælemakken ikke trives i brakkvann, og så lenge ikke for mye saltvann siger inn gjennom Øresund vil vrakene ligge trygge. Den rådende oppfatningen har, i alle fall frem til nå, vært at vrak i arktiske strøk skulle ha en lignende beskyttelse, da pælemarken er varmekjær og ikke trives i de kjøligere farvannene langt nord. Vår nylig ervervede trestokk fra bunnen av Rijpfjorden gir grunn til å sette spørsmålstegn ved dette. Både trestokken og pælemarkene vil bli undersøkt på laboratoriene i Trondheim og Tromsø utover vinteren, noe som forhåpentligvis vil kunne gi oss svar på hvilken art pælemark vi har med å gjøre og hvordan den har kommet hit. Fra et biologisk perspektiv er nemlig dette et meget spennende spørsmål. Hvordan har egentlig pælemakken kommet til Rijpfjorden? Har den levd i Rijpfjorden og kolonisert vår trestokk her, eller har den levd i trestokken mens den har drevet inn i Rijpfjorden fra øst eller kanskje til og med sørvest? Svaret på dette har vi per i dag ikke, men dersom den faktisk har levd og kolonisert trestokken i Rijpfjorden, betyr det at vi har store hull i vår forståelse av biologien av de til nå kjente arter. Dersom den derimot har drevet inn med en tømmerstokk og bare overlevd inne i denne lokalt i Rijpfjorden, betyr det at spredningspotensialet til pælemakken ganske sikkert er vesentlig større enn hva vi til nå har trodd.

Men uansett hvordan den har kommet hit – ett er i alle fall sikkert: Pælemakkene vi fant var både levende, store og mange. Og stokken var gammel. De har derfor overlevd noe tid inne i den kalde Rijpfjorden, noe som også betyr at vi har et viktig forskningsarbeid foran oss, både som arkeologer og biologer. Fra et biologisk perspektiv handler dette i bunn og grunn om vår forståelse av hvordan arter endrer utbredelse i takt med klimaendringer. Fra et arkeologisk perspektiv har tilstedeværelsen av pælemark avgjørende betydning for bevaring av skipsvrak i Arktis, og hvordan vi kan ta vare på denne delen av vår kulturarv. Men før vi kan begynne å ta vare på skipsvrakene rundt Svalbard, må vi først kartlegge hva vi har. Det er en ikke ubetydelig oppgave som bør igangsettes mens vi fortsatt har skipsvrak å ta vare på.