Tøffere forhold for ringselene i nord

Ringselen er den vanligste og mest tallrike selarten i Svalbard-området. Den er også den mest is-avhengige av selartene våre og bruker is til mange av de viktigste begivenhetene i sin årssyklus. Ringselene er på plass i fjordene på Svalbard når isen fryser, og holder her åpne pustehull i isen vinteren gjennom. Over noen av disse pustehullene samler det seg opp nok snø til at selene kan grave ut en hule, og her får de voksne hunnene ungene sine. Hulen beskytter den lille hvite ungen mot vær og vind. Isbjørn og fjellrev graver seg ned i disse hulene og tar en del unger - men det tar litt tid å grave seg gjennom huletaket og ungen har dermed en større sjanse til å komme seg unna enn om ungen ble «kastet» direkte oppå isen. Til og med polarmåker tar slike eksponerte unger. Hver selmor har flere pustehull og huler i sitt territorium om våren slik at de kan alternere mellom disse hvis en slik struktur blir angrepet. I slutten av mai og i juni etter at de voksne dyrene er ferdige med yngling og paring er det tid for hårfelling, noe som foregår på restene av sjøis som finnes igjen i fjordene på Svalbard. Sjøisen er også viktig som en generell hvilepattform for selene samt at mange sel, og da særlig årsunger, finner mye av maten sin på undersiden av isen hvor relativt lettfangede krepsdyr og små polartorsk holder til.

Hva ringselene så gjør av seg etter at hårfellingen er over og sjøisen er smeltet visste man lite om før vi startet opp med å instrumentere ringsel på Svalbard med satellittsendere for å kunne spore deres vandringsmønstre. I 2002 og 2003 instrumenterte vi 22 ringsel med slike sendere og fant ut at de hadde to forskjellige strategier med hensyn til hvor de tilbrakte sommeren og høsten. Dette er tiden disse dyrene feter seg opp igjen etter de energikrevende yngle-, parings- og hårfellingsperiodene. En del av ringselene med sendere svømte opp til iskanten i nord og hold seg der til høsten nærmet seg. Deretter vandret de tilbake til fjordene på Svalbard slik at de var på plass før isen la seg. Resten av ringselene vi hadde instrumentert holdt seg kystnært og tilbrakte mesteparten av tiden foran brefronter. Disse selene endret ikke vandringsmønstrene når høsten kom siden de fleste brefrontene er inne i fjordene på Svalbard og selene var dermed allerede i området hvor de skulle tilbringe neste vinter og vår. Både iskanten i nord og områdene foran brefronter på Svalbard er steder hvor det er en anrikning av mat, og begge stedene gir også selene hvileplattformer; i nord i form av sjøis og nær brefronter i form av isbrekalvinger som flyter rundt i fjordene. Det er særlig voksne, større ringsel som blir igjen i fjordene på Svalbard hvor de holder seg nær brefronter, mens den yngre generasjon vandrer ut og opp til iskanten i nord.

Som en del av det nyoppstartede ICE-senteret ved Norsk Polarinstitutt fikk vi i 2010-12 støtte til å studere om vandringsmønstrene til ringselene på Svalbard hadde endret seg som følge av endringer i miljøet. Trettiåtte seler ble påmontert sendere. Siden 2002-03 hadde iskanten i nord flyttet seg betydelig nordover. I august og september, som var perioden hvor de unge ringselene fra fjordene på Svalbard dro dit for å fete seg opp, lå iskanten nå over det dype Nordishavet, mens den i 2002-03 lå over kontinentalsokkelen i Barentshavet. Det hadde vært mange spekulasjoner blant annet i vitenskapelige publikasjoner om hva som ville skje hvis og når dette inntraff. Ville ringselene svømme dit i det hele tatt når vandringsavstanden ble betydelig lengre? Områdene over det dype Nordishavet er mindre produktive enn de grunne sokkelområdene lengre sør - så ville selene finne nok mat her? Det vi fant når vi sammenliknet disse to periodene var at en tredjedel av ringselene i 2010-12 fremdeles svømte til iskanten i nord hvor de oppsøkte områder med samme isforhold som i 2002-03 (det vil si samme is-konsentrasjon og fordeling av års- og flerårs-is). Så selv om iskanten lå mye lengre nord oppsøkte selene dette spesifikke habitatet.

For å studere furasjeringsatferden til selene samlet satellittsenderne inn over 25.000 dykk fra periodene de var i isen i nord. Denne store mengden dykkdata sammenholdt med posisjonsdata gav oss et grunnlag for å vise at selene hadde endret atferd som følge av at iskanten hadde flyttet seg nordover og over dypere farvann. For det første svømte selene betydelig lengre distanser hver dag (44 kilometer i forhold til 34 kilometer). Dette skyldes delvis at vandringsveien for selene i 2010-12 var lengre enn den var i 2002-03. Med de generelt lengre svømmeavstandene skyltes ikke bare at det var lengre å svømme til iskanten, men også fordi selene svømte lengre per dag etter at iskanten var nådd. En av selene vandret helt øst i Karahavet etter at den hadde nådd iskanten. Deretter svømte den tilbake til kysten av Svalbard. Hele turen vart på godt over 5.400 kilometer.

Gjennomsnittlig dykktid var også betydelig lengre i den senere perioden (3,7 minutter mot 1,9 minutt) og selene hadde kortere intervaller i overflata mellom dykkene (0,7 minutt mot 1,1 minutt). I tillegg viste det seg også at selene i den siste perioden hvilte mye kortere tid oppe på isen (14 prosent av tiden mot 27 prosent) og at de tilbrakte mindre av tiden i de øverste 10 meterne av vannsøylen. Det siste tyder på at de bruker mindre tid på å lete etter mat på undersiden av isen. I tillegg viser sporingsresultatene at selene i den siste perioden ikke oppholder seg over lengre tid i noe spesifikt område, noe selene normalt ville gjort hvis de fant konsentrasjoner med mat og som vi observerte at de gjorde mange ganger i 2002-03. Alle disse endringene i atferd viser at ringselene som drar til iskanten i nord må arbeide mye hardere for å finne mat. Dette vil føre til at dyrene blir i dårligere kondisjon og hvis ikke de finner mat senere på året for å kompensere for dårligere forhold i nord vil dette ha konsekvenser for vekst, reproduksjon og overlevelse hos disse selene. Sett i lys av at prognosene for isforholdene i nord tilsier ytterligere reduksjoner, må man kunne anta at dette vil ha innflytelse på både utbredelse og antall av denne nøkkelarten i det arktiske marine økosystemet, ikke minst for isbjørnene i området som har denne selarten som sitt hovedbyttedyr.

Denne artikkelen er basert på et vitenskapelig arbeid som ble publisert i forrige uke, og særtrykk kan fås ved kontakt med en av artikkelforfatterne eller lastes ned her.