Markert oppgang for hvalrossen på Svalbard

For folk som har fartet rundt på Svalbard de seneste årene kommer det neppe som noen overraskelse at hvalrossene stadig blir flere. Uansett, dette er nå offisielt da resultatene fra hvalrosstellingene på øygruppa i 2012 nylig ble publisert i tidsskriftet Polar Research. Tallene viser en markert økning fra forrige telling som ble utført i 2006. Da ble det beregnet at det var 2629 (usikkerhet: 2318-2998), mens det nå ble beregnet at det var 3886 (usikkerhet: 3553-4262) dyr på øygruppen i august 2012, tilsvarende en øke på nesten 50% i perioden.

Til land
Måten disse tellingene utføres på er at vi først fotograferer alle kjente registrerte liggeplasser fra luften. I 2006 brukte vi et helikopter. I 2012 brukte et Piper Cheyenne småfly, som er det samme flyet kartavdelingen ved Norsk Polarinstitutt bruker til sitt arbeid. Flyet tar bilder fra 1000 fots høyde i en fart på 250 km/t, noe som ikke synes å forstyrre de hvilende hvalrossene. Dette er høyoppløselige bilder som gir mulighet for stor forstørrelse og dermed gjør det lett å telle disse store dyrene (se figur 1). I 2012 var det registrert 91 liggeplasser for hvalross på øygruppen, og vi fikk totalt noe over 1000 bilder til analyse - da det tas flere bilder fra hvert sted for å dekke hele det aktuelle området. På 24 av de 91 liggeplassene var det dyr tilstede når tellingen ble foretatt, og det mest gledelige var at vi fant hvalrossmødre med små kalver på 10 av disse. I 2006 fant vi totalt kun en mor med kalv, mens vi på de 10 liggeplassene i 2012 fant hele 57 mødre med små kalver.

Nå er det slik at det alltid vil være en relativt stor del av hvalrossene som er ute på sjøen og spiser idet bildene tas av dyr på land. Det vanskelige med slike bestandsberegninger er å korrigere for denne andelen. Vi må derfor ha kunnskap om hvor ofte og under hva slags forhold hvalrossene ligger oppe og hviler. Dette har vi gjort her basert på data fra et tidligere prosjekt hvor vi brukte satellittsendere til å studere bl. a. vandringer og dykkeatferd til hvalross på Svalbard (se figur 2). Fra disse senderne får vi også detaljert informasjon om når dyrene er ute på sjøen og når de ligger oppe på land. Slike data har vi for hver august-september hvert år fra 2002 til 2005. Det viser seg at hvalrossene stort sett ligger oppe og hviler 25% av tiden og er da ute på sjøen i 75% av tiden i denne perioden av året, og at vær og vindforhold har liten effekt på denne atferden. Tilsvarende undersøkelser gjort på hvalross i Alaska, Canada og Grønland viser svært samsvarende resultater med hensyn til denne atferden på samme tid av året. En del av hvalrossene med satellittsendere drar langt inn i russiske områder i paringstiden om våren, noe som ikke er uventet da hvalrossene på Svalbard er del av en felles Svalbard-Franz Josef Land bestand. Alle disse «utvandrede» dyrene er tilbake i Svalbard-området i august. I tillegg er det svært lite sjøis på Svalbard i denne perioden av året. Det gjør at hvalrossene trekker til liggeplasser på land i stedet for å bruke isflak de finner drivende i områdene hvor de spiser. Hvis det er sjøis tilstede vil hvalrossene være spredt over store uoversiktelige områder rundt på Svalbard, noe som vil gjøre tellingene mye mere kompliserte og svært mye dyrere. August og september er derfor den beste tiden for en telling av flere grunner.

Innvandrere
Hvalrossene på Svalbard ble fredet i 1952 etter rundt 350 år med uregulert fangst. På starten av 1980- tallet regnet man med det var rundt 100 dyr på øygruppen og nå er det altså trolig i underkant av 4.000. Det er beregnet hvor fort en hvalrossbestand kan vokse i et område under ideelle forhold uten begrensinger i mattilgang. Man har kommet til ca. 8% i året, og det tilsvarer den økningen vi så fra tellingen i 2006 til den i 2012. Nå er det som nevnt slik at vi deler denne bestanden med russiske områder, og at det vil variere noe hvor stor del av bestanden som befinner seg i den norske delen av utbredelsesområdet til enhver tid. Så noe av den registrerte økning på Svalbard kan skyldes innvandrere fra Russland. Likevel er sannsynligvis det meste av endringen vi så grunnet en vekst i bestanden, og aller mest gledelig er den store økningen av hunner med kalver i våre områder.

Over 100.000
Hva så med hvalross og klimaendringer? Vi har i nyhetene hver sommer og høst de senere årene sett bilder av flokker med Stillehavshvalross som består av titusener av individer på en og samme liggeplass på land. Dette fordi sjøisen som de normalt brukte som hvileplattform er så langt nord at den ligger over det dype Nordishavet som ikke er et sted hvor hvalrossene kan finne mat. Når det blir panikk i slike flokker er det stor sjanse for at små kalver kan bli trampet ned og drept av voksne individer som vil ut i sjøen. I denne bestanden er det publisert data som viser at ungedødeligheten som følge av slike nedtrampinger er så stor at det har effekt på bestandsstørrelsen. På Svalbard har vi bare en brøkdel individer sammenliknet med i Stillehavet, og vil neppe oppleve kalvedødelighet av et slikt omfang i den nærmeste fremtid. Vi anbefaler jo likevel at besøkende på liggeplasser med små kalver på Svalbard holder lengre avstand enn det vi anbefaler for liggeplasser med bare voksne hanner. Dette er nettopp for å unngå at kalver skal bli trampet i hjel. Hvalrossene parer seg dypt inne i drivisen om våren. For Svalbard-Franz Josef Land bestanden er dette i området mellom østsiden av Svalbard og vestsiden av Franz Josef Land. Selv om isforholdene har endret seg dramatisk på Svalbard de senere år er dette særlig på vest og nordsiden av Spitsbergen. I områdene hvor hvalrossene parer er det også en tendens til stadig nordligere isgrense, men foreløpig har det vært nok is om vinteren over de aktuelle sokkelområdene som hvalrossene foretrekker til denne aktiviteten. En annen effekt av at sjøisen forsvinner er at mye av den biologiske produksjonen som foregår i isen, hvorav en stor del synker ned til bunnen og taes opp i næringskjeden her, reduseres. Dette vil da føre til mindre bunnorganismer, som ulike skjell og snegler, som er det hvalrossene i første rekke spiser. I Svalbard-området var det antakeligvis en bestand på mye over 100.000 hvalross før den uregulerte fangsten startet, så vi vil anta at dette ikke vil være noe problem her i overskuelig fremtid. I Stillehavet har man derimot sett en tendens til at hvalrossene i større grad går over til å spise andre selarter, noe man mener kan skyldes mangel på tradisjonelle matkilder på havbunnen.

Lys framtid
For Svalbards hvalrosser bør vi fortsette med å overvåke både endringer i bestandsstørrelse, generell helsetilstand og diett. Nye sykdommer og parasitter er forventet å innta aktiske områder som følge av økende sjøtemperatur. En endring i diett mot å spise mer sel i stedet for skjell og snegler, vil sterkt øke nivåene av ulike forurensingsstoffer hos hvalrossene våre. Vi bør i tillegg følge med på hva som vil skje når isen i forplantningsområdene trekker nordover. Men uansett - den nærmeste fremtiden ser lys ut for hvalrossene i våre områder.

Forfatterne av denne kronikken er forskere ved Norsk Polarinstitutt.