Polakker som pionerer innen bevaring av polområdene

Bare 20 land driver helårs vitenskapelige forskningsstasjoner i Antarktis, noe som gir dem tilgang til dette største naturlige "naturens laboratorium" med potensiale for ambisiøse forskningsprogrammer og internasjonalt samarbeid. De ekstreme klimatiske forholdene i Antarktis, de strenge miljøkravene og de enorme logistikkutfordringene knyttet til opprettholdelsen av forskningsstasjoner og gjennomføringen av vitenskapelige programmer, gjør denne regionen også til et testområde for ny teknologi. Antarktis har nå også blitt et av de viktigste områdene for forskning på miljøendringer på planeten.

Polske forskere var blant pionerene innen forskning i Antarktis, og fulgte i fotsporene til landsmannen Henryk Arctowski, en oppdagelsesreisende, geofysiker og geograf. Etter å ha studert i Belgia, bare 26 år gammel, var Arctowski medarrangør av en Antarktis-ekspedisjon i 1897, og begynte dermed sitt mangeårige polarforskningseventyr. Ekspedisjonen kom med båt til sitt planlagte mål og som den første noensinne overvintret i den antarktiske isen.

Arctowskis forskning ga opphav til mange nye vitenskapelige hypoteser, deriblant hypotesen om Antarctandes, bekreftet nå av moderne vitenskap, en fjellkjede som har karaktertrekk både til strukturen til de søramerikanske Andesfjellene og fjellene i Graham's Land på Antarktishalvøya. Teorien om bølge-forflytting av sykloner ble også utviklet, samt teorien om årsakene til en dypere beliggenhet av Antarktis sokkel enn tilfellet er med andre kontinentale sokler. I senere år deltok Arctowski i forskningsprosjekter på Svalbard og innehadde flere viktige stillinger i naturhistoriske museer og ved universiteter i Belgia, USA og Polen. En halvøy og en nunatak i Antarktis, et fjell og en isbre på Svalbard samt den polske vitenskapelige antarktisstasjonen på Sør-Shetlandsøyene har fått navn etter Arctowski.

Polske forskere har videreført denne tradisjonen i mange år og driver med omfattende forskning i polare regioner, både ved helårsstasjoner og sesongstasjoner. To av helårsstasjonene er av spesiell betydning: Henryk Arctowski polske Antarktis stasjon på den den sørlige halvkulen og Stanisław Siedlecki polske polarstasjon Hornsund på den nordlige halvkulen sør på Svalbard.

Henryk Arctowski polske Antarktis stasjon ble etablert i 1977 og er en vitenskapelig- og forskningsenhet ledet av Institutt for biokjemi og biofysikk ved Det polske vitenskapsakademi. Stasjonen som ligger på King George Island, mer enn 14 000 km fra Polen, driver med vitenskapelig forskning innen områdene oceanografi, geologi, glaciologi, geomorfologi, klimatologi, mikrobiologi, botanikk, økologi, ornitologi, genetikk, marinbiologi og kjemi, kartografi, samt kontinuerlig miljøovervåking. Man forsker på variasjonen i polare økosystemer, på utviklingen, strukturen og dynamikken i det biologiske mangfoldet, og på innvirkningen av klimaendringer observert i Den antarktiske halvøyas region på funksjonen til marine og terrestriske økosystemer. Materialet og data som har blitt samlet inn gjennom i over 40 år med kontinuerlig forskning, utgjør et etablert bidrag til verdens vitenskap.

Spesielt viktig fra dagens perspektiv er forskning som er relevant for de globale klimaendringene, miljøovervåking for å fastslå størrelsen av og tilstanden til sjøfugl og pinnipedpopulasjoner, noe som i sin tur gir viktig innsikt i tilstanden til hele økosystemet samt overvåking av karbonkonsentrasjoner i nedbør i alle dets former (f. eks. regn eller snø), for å bestemme potensiell tilstrømning av forurensende stoffer fra både fjern og lokal atmosfærisk transport.

I henhold til Protokoll om miljøvern til Antarktistraktaten er hele Antarktis et naturreservat viet fred og vitenskap. Det er imidlertid viktig å huske på situasjonen på den andre polen på kloden vår, i Arktis. Til tross for bekymring for dets unike miljø, konkurrerer land i regionen om innflytelse og oppfordrer gruveselskapene til å lete etter olje og gass. Alarmerende uttalelser om utarmingen av jordens naturressurser har kommet i det minste siden publiseringen av den første rapporten fra Roma-klubben i 1972. I takt med at debatten om den fremtidige tilgjengeligheten av energi på jorden intensiveres, kommer fristelsen til å utforske områder som ennå ikke er blitt utarmet, til å bli stadig sterkere.

Den andre av de viktigste polske polarstasjonene, dvs. Stanisław Siedlecki polske polare stasjon Hornsund i Arktis, startet som en sesongstasjon i 1957 og utvidet sin virksomhet til året rundt i 1978. Den ledes av Institutt for geofysikk ved Det polske vitenskapsakademi. Stasjonens forskning er rettet mot bedre forståelse av naturen i Arktis og dens endringer, hovedsakelig i kontekst av klimaendringer.

Man kan med tilfredshet fastslå at forskning utført fra de polske polarstasjonene har en fortjent internasjonal anerkjennelse og utgjør et betydelig bidrag til verdensomspennende forskning på et område som er avgjørende for vår planets fremtid.

Prof. Michał Kleiber

Teksten har blitt samtidig publisert i det polske tidsskriftet "Wszystko Co Najważniejsze" som en del av et prosjekt gjennomført med Institutt for nasjonal hukommelse (Instytut Pamięci Narodowej) og Polens sentralbank (Narodowy Bank Polski).