KRONIKK - JØRN HURUM
Svalbards tapte verden
Dinosaurene er borte, men i fjellsidene på Svalbard skjuler fortidas mysterier seg. Nå forsvinner de i gjørmeskred.
Kronikken ble først publisert på NRK Ytring.
Forfatteren av Sherlock Holmes, Arthur Conan Doyle, ga i 1912 ut en roman om et fjellplatå i Sør-Amerika der dinosaurer fortsatt eksisterte: «Den tapte verden».
Jeg vil påstå at vi om få tiår har en ekte tapt verden: Svalbard.
Svalbard er et av de få stedene på jorda der mye av livets historie gjennom de siste 700 millioner år kan studeres i fjellsidene.
Fjellene består av avsetninger fra gamle innsjøer, myrer, elver og hav. De er fulle av fossiler. Disse restene av utdødde dyr og planter er tidsvitnene til en verden vi aldri kan reise tilbake til, og bare kan forstå gjennom fossilene.
Å forstå livets fortid kan også gjøre at vi forstår utryddelser av arter og klimaendringer i et bredere perspektiv. Fossiler kan fortelle oss hvem vi er, og hvor vi kom fra for millioner av år siden.
Eksempler på hva fossilene fra fjellsidene på Svalbard har gitt oss forståelse av, er mange:
Dinosaurenes biologi: I 1960 ble funnene av fotspor fra dinosaurer på Festningen en verdenssensasjon. Dette var det første udiskutable beviset på at dinosaurer hadde levd i kalde områder. Vår forståelse av dinosaurene endret seg for alltid, fra dorske dyr i varme strøk til aktive dyr som levde over hele verden.
Vår hjernes tidlige utvikling: Noen av de eldste kjente hjernene ble rekonstruert fra 415 millioner år gamle kjeveløse fisk fra fjellene rundt Woodfjorden.
De første skogene: I Plantekløfta nær Munindalen er det funnet en av verdens eldste skoger, med 380 millioner år gamle trær.
Et økosystem i havet fra da dinosaurene hersket på land: På Janusfjellet er det gravd ut 150 millioner år gamle fiskeøgler og svaneøgler.
Sist drivhuseffekten økte mye: Ved Longyearbreen finnes fossiler fra en 52 millioner år gammel løvskog, da det var så varmt at det var badetemperatur i vannet på Nordpolen.
Livets robusthet og muligheter: Fossilene på Vindodden forteller om hvordan livet kom seg etter den største masseutryddelsen i livets historie, for 252 millioner år siden.
På grunn av begrenset vegetasjon er det permafrosten som i hovedsak stabiliserer de bratte fjellsidene med fossiler på Svalbard. Disse fjellsidene er nå truet.
Med stigende temperaturer smelter en dypere del av det øverste laget av permafrosten under sommertiningen, noe som fører til gjørmeskred som dekker store områder.
Tenk deg fjellene på Svalbard som lagdelte iskaker. Så lenge kaken er frossen ser du lagene med forskjellige bær tydelig. Når kaken smelter blandes lagene til en saus som siger nedover.
Det er ikke lenger mulig å se hvilke lag hvilke bær kommer fra. Slik er det også med fossilene. Det blir umulig å vite akkurat hvor de kommer fra, selv om vi kan være heldige å finne noen i gjørma.
Jeg er selv et tidsvitne til dette etter feltarbeid på Svalbard i 25 år. Spesielt i løpet av de siste 20 års utgravninger har vi i forskningsgruppen dokumentert tapet av funnsteder til gjørmeskred og sett hvordan fossiler forsvinner.
Mange verdenskjente fossilområder på Svalbard vil lide samme skjebne innen noen få tiår. I noen tilfeller er vi allerede for sent ute, og historiske samlinger i museer er det eneste som er bevart fra steder som nå er tapt for vitenskapen.
Kan vi gjøre noe for at dette ikke skal skje?
Jeg tror ikke oppvarmingen vil stoppe så fort at fjellsidene vil bli bevart. Dokumentasjon er det eneste vi kan gjøre for å lagre dette livets arkiv for fremtiden.
I over 150 år har naturhistoriske museer og universiteter sendt ekspedisjoner til Svalbard for å samle fossiler til forskning.
Sammen huser europeiske institusjoner store samlinger av Svalbards fossiler. Men det finnes i dag ingen oversikt over hvor og hva som finnes på museer og institutter rundt i Europa.
Ettersom mange av fjellsidene vil gå tapt i løpet av de neste 50 årene, og fossiler da kun vil være å finne i museumssamlinger, er det viktig å få en slik oversikt.
Det som ofte mangler er en dokumentasjon av fjellsidene slik de ser ut nå. Når raset har gått, er det er viktig at forskere fortsatt kan bruke museumsmaterialet og se hvordan det så ut da området var tilgjengelig.
Det haster å dokumentere disse fjellsidene og fossilrikdommen på Svalbard. Mange av kapitlene i livets lange historie vil bli borte i gjørmeskred.
