Forskningsskipet «Oceania»

Oppløsningen av Sovjetunionen medførte geopolitiske endringer som fikk stor betydning for de marine forskningsmiljøene i nord. Fra slutten av 1980-tallet ble det utviklet flere store forskningsprogram som involverte polske og russiske institusjoner og forskere. Samarbeidet med russiske forskere tok imidlertid i praksis slutt etter den russiske invasjon i Ukraina i 2014.

Det polske oseanografiske instituttet i Sopot som ligger under det polske vitenskapsakademiet (Instytut Oceanologii Polskiej Akademii Nauk - IO PAN), har vært sentral partner i hele perioden. Dette forskningssamarbeidet har resultert i 90 felles publikasjoner i vitenskapelige tidsskrifter og samarbeid på over 30 internasjonale forskningsprosjekt. IOPAN har siden 1996 gjennomført årlige observasjoner av marine klima- og miljøvariabler i det nordlige Barentshavet og farvannet rundt Svalbard. Deres forskningsskip «Oceania» er helt sentralt i dette arbeidet.

Forskningssamarbeid østover

Fra 1980-tallet begynte forskningsmiljøene i Tromsø å øke forskningsaktiviteten i farvannet rundt Svalbard. Det første større arktiske forskningsprogrammet hvor UiT var aktiv partner, var ProMare (1984 – 1989). Det ble imidlertid en helt ny giv når Gorbatsjov tok over makten i Sovjetunionen i 1985. Han tok til orde for samarbeid mellom øst og vest, og den kalde krigens fastlåste begrensinger for kontakt og ideutveksling falt mer og mer bort. Den kommunistiske planøkonomien og det tilstivnede politiske systemet hadde ført til stagnasjon på alle områder, og i møte med åpenheten i vesten kollapset det enorme riket i 1992. Russland overtok ansvaret i nord, og Polen og andre stater i sovjet-sfæren fikk friheten til å samarbeide med hvem de ville. Samtidig økte samarbeidet mellom de arktiske statene. Særlig var det interesse for å kartlegge og overvåke miljøtilstanden. Rovaniemi-prosessen (fra 1989) var sentral i utvikling av det pan-arktiske samarbeidet som ble etablert som Arktisk Råd i 1996. Russland var naturlig partner i Arktisk Råd, og polske forskere var velkomne i det vitenskapelige samarbeidet. Denne kronikken har som mål å presentere det betydelige samarbeidet som utviklet seg mellom polske forskere og de norske fagmiljøer fra 1980-tallet og utover, og med fokus på bidrag fra institusjoner i nord.

Akvaplan-niva var et av de første instituttene i nord som vendte blikket mot øst og opparbeidet kontakter til flere institutt under det russiske vitenskapsakademiet så tidlig som på slutten av 1980-tallet. Dette førte til et langsiktig samarbeid med mange russiske institusjoner, men også med polske forskere tilknyttet det oseanografiske institutt, IO PAN, i Sopot. Akvaplan-niva sitt samarbeid med en rekke institutter innen det russiske vitenskapsakademiet inkluderer mer enn 25 ekspedisjoner på russiske forskningsskip i Barentshavet, Kvitsjøen, Petsjora havet og Karahavet samt kystene av Kola og Sibir. Det ble gjort strandhugg på en rekke av øyene i disse havområdene inkludert Frans Josef Land og Novaja Semlja. Forskere fra IO PAN deltok på flere av disse ekspedisjonene.

Norges arktiske universitet (UiT) sin marine forskning hadde mye av oppmerksomhet rettet mot kysten av Nord-Norge helt til 1990-tallet. Etter oppløsning av Sovjetunionen utvidet UiT raskt sin forskning til havområdene i nord og rundt Svalbard. Denne utviklingen fikk ytterligere fart rundt diskusjonen om å flytte Norsk Polarinstitutt fra Oslo til Tromsø på begynnelsen av 1990-tallet og etableringen av Universitetssenteret på Svalbard (Unis) i 1993.

Samarbeidet med polske forskere har vært knyttet til Svalbard og særlig fjordene på Svalbard. Samarbeidet er bygget rundt en rekke nasjonale og internasjonale forskningsprosjekt og med tokt på IOPANs forskningsskip «RV Oceania». Faglig har disse prosjektene vært rettet mot studier av arktiske klima, havstrømmene, økosystemer, marin økologi og biologisk mangfold. Etter at Norsk Polarinstitutt ble operativt i Tromsø i 1995, fikk en håndfull forskere innen marin biologi og fysisk oseanografi i oppdrag å bygge opp den marine forskningen med fokus på drivissonen, Kongsfjorden og Svalbard. Det var svært få internasjonale forskningsinstitutter som hadde marin aktivitet av noe betydning i dette området. Ett institutt skilte seg imidlertid ut, det oseanografiske institutt ved det polske vitenskapsakademi, IO PAN. Allerede på 1980-tallet hadde de en aktiv gruppe med marinbiologer og oseanografer med base i forskningsskipet «RV Oceania.». I første omgang var det deres unike taksonomiske kompetanse og kjennskap til marint dyreliv og alger i Arktis som la grunnlaget for samarbeidet. Senere har det vært både et formelt og uformelt samarbeid på mange marine forskningsprosjekter utført i regi av Universitetet i Tromsø, Norsk Polarinstitutt, Unis, Akvaplan-niva og allerede nevnte IO PAN.

På begynnelsen av 2000-tallet var det mange individualister og lite samarbeid innen marin økologisk forskning i arktiske farvann i Norge. Dette førte til at forskere ved UiT (Paul Wassmann), Norsk Polarinstitutt (Stig Falk-Petersen), Akvaplan-niva (Salve Dahle), og Unis (Ole Jørgen Lønne ) og tok initiativet til å danne forskernettverket ARCTOS (https://arctos.uit.no/). Dette nettverket førte til en ytterligere økning i den arktiske marine forskningen gjennom en uformell koordinering av forskningen. Med basis i ARCTOS ble det utviklet flere store forskningsprogram, forskerskole ved UiT, og et nettverk mellom PhD-studenter fra Norge, Polen, Russland og en rekke europeiske land. Også Arctic Frontiers, en sentral møteplass for forskere, politikere, næringsliv og andre interessenter, fikk stor drahjelp av ARCTOS. IO PAN ble helt fra begynnelsen et viktig medlem i ARCTOS- nettverket. Forskere fra IO PAN var ofte på tokt med på «RV Lance» eller «RV Helmer Hanssen» med tilsvarende deltakelse fra norske forskere på polakkenes «RV Oceania».

Langtidsserie av temperatur i Atlanterhavsstrømmen

IO PAN har siden 1996 gjennomført et unikt forskningsprogram innen oseanografi og zooplankton knyttet til innstrømningen av atlanterhavsvann til Polhavet. Med bruk av «RV Oceania» foretas 16 oseanografiske snitt som krysser den norske Atlanterhavsstrømmen og Vestspitsbergstrømmen. Snittene gjennomføres i juli-august og begynner på kontinentalsokkelen utenfor Senja og avsluttes utenfor Hinlopenstretet mellom Spitsbergen og Nordaustlandet. De innsamlede data sammenholdes med tidligere observasjoner, og bekrefter det generelle bildet at Atlanterhavstrømmen var kald på 1960 og 1970- tallet og helt frem til midten av 1980-tallet. Riktignok var det til dels betydelig variasjon i temperaturen mellom år, men hovedtrenden viser en markant stigning utover 1990-tallet med en topp i 2006 på cirka 3,5 grader. Temperaturen har siden falt til rundt 3 grader fremover mot 2020.

Hvalbukta

Det internasjonale polaråret 2007 - 2008 medførte ytterligere styrking av arktisk forskning. Under det internasjonale polaråret var forskere fra IO PAN og ARCTOS svært aktive. Det ble etablert et helårlig prosjekt i Rijpfjorden ledet av Unis hvor forskere fra UiT, Norsk Polarinstitutt og IOPAN deltok samtidig som aktiviteten på Vestkysten av Svalbard ble trappet opp. Det ble etablert helårlige overvåkingssystemer (rigger) som kontinuerlig målte temperatur, saltholdighet, og retning og styrke på havstrømmene i flere fjorder. Det ble registrert flere biologiske variabler, slik som mengde klorofyll (indikator for styrken av algeoppblomstringen) og bevegelsen til akustiske lag av dyreplankton og pelagisk fisk. I Rijpfjorden (80 grader nord) ble det etablert en bemannet forskningsstasjon med prøvetaking gjennom isen (vinter og vår), og fra båt (sommer og høst). I tillegg ble samlet en rekke prøver av næringssalter, plante- og dyreplankton og fisk.

Dyrelivet i det viktige oppstrømsområde langs sokkelkanten og Rijpfjorden på den absolutt mørkeste årstiden var utgangspunkt for et tokt i 2012. Resultatene var forbløffende.

Det ble fastslått at varmt næringsrikt atlanterhavsvann strømmet opp til overflaten langs sokkelen sannsynligvis i hele området fra Spitsbergen til Frans Josefs Land. I vinter-, vår- og sommerhalvåret blir disse farvannene fylt med næringsrikt vann som gir grunnlaget for en høy planteplanktonproduksjon som gir mat til raudåte, ishavs- og «feitåta» (Calanus finmarchicus, C. glacialis og C. hyperboreus) som igjen beites av pelagisk fisk, alkekonge og grønlandshval. Dette er sannsynligvis en av grunnene til at vi har hatt store fiskebestander i Barentshavet siden 1990-tallet. De hollandske hvalfangerne som drev stor fangst på Grønlandshval her fra midten av 1600-tallet til 1800-tallet, kalte området nord for Svalbard for Hvalbukta.

Etter 2014, hva skjer med det vitenskapelige samarbeidet østover?

Det formelle og uformelle samarbeidet har vokst seg såpass sterkt at forskere fra det oseanografiske institutt i Polen bidrar med undervisning på Unis og deltar i en rekke samarbeidsprosjekter ved UiT, Norges arktiske universitet. Samarbeidet integreres gjennom finansiering ikke bare fra norske og polske forskningsmidler, men også flere EU-program. Den marine klima- og miljøovervåkingen som dekker innstrømmingen av Atlanterhavsvann til Polhavet som IOPAN har vedlikeholdt siden 1996, er en av de viktigste langtids-seriene i europeisk Arktis. Den viser tydelige klimautviklingen og oppvarmingen som forgikk i perioden frem til 2012. I tillegg viser observasjonene av plante- og dyreplankton hvordan økosystemene har forandret seg i perioden, med en økning av raudåta og reduksjon av de mere arktiske dyreplanktonartene.