Kull eller turisme - hva er mest miljøvennlig?

Det er lett å bestemme at man skal slutte med kull på Svalbard, men er turisme, undervisning og forskning mer miljøvennlig?

I fire år har forskere i tjue europeiske land undersøkt overgangen fra kull- og karbonintensive samfunn til lavutslippssamfunn. Denne forskningen skal gi innsikt i hvordan man kan unngå politisk uro i det bærebjelken i samfunnet skal erstattes. Fra Tyskland, Spania, og Tsjekkia kommer det oppløftende eksempler på samfunn der protester ga vei for nye arbeidsplasser i industri og handel.

Men vi må også se realitetene i øynene: Nå er det stort sett enkelt å slutte med svartkull, som på Svalbard, men mye vanskeligere å fase ut de store verdiene i brunkull. Og beslutningene om å utfase kull kommer vanligvis etter at kull-toppen er nådd.

Dog ikke på Svalbard. 2007 var et rekord-år. Dette til tross for at beslutningen om at kull ikke lengre var nødvendig for norsk tilstedeværelse, kom allerede i 1990. Det skjedde etter nær et århundre med lav omsetning og offentlige tilskudd til Svalbardsamfunnet. I 1990 kom også føringer om å satse på turisme, undervisning, og forskning, og i 1993 ble universitetssenteret grunnlagt.

Svalbard er en av tjue regioner inkludert i vårt forskningsprosjekt, men skiller seg klart ut. Siden Svalbard ikke er et livssyklussamfunn, kan en gjøre grep her som nok ville fått sterkere politiske konsekvenser andre steder. Utfasingen og effektene på demografi, økonomi, og miljø kommer tydelig fram. Den endelige beslutningen om å fase ut kull kom i 2016, og med det økt støtte til turisme, forskning, og undervisning. Effekten på Svalbardsamfunnet har vært markant: Yngre befolkning, høyere kvinneandel, mer internasjonalt samfunn, samt større gjennomstrømming av innbyggere. Vi merker oss også mer politisk aktivitet, både med tanke på opprettelsen av flere nye partier, og med tanke på innstrammingen i stemmeretten. Denne innstrammingen kom som direkte følge av den endrede befolkningssammensetningen.

Et spørsmål som har presset seg fram, både på Svalbard og i andre regioner er om de alternative industriene står for reelle utslippsreduksjoner. Når er overgangen symbolsk og når skjer en reell endring? Hva er netto effekt på utslipp? Vi har lett etter utslippsdata, men ofte viser det seg vanskelig å finne tallene fra de nye, alternative næringer. Dette gjelder også Svalbard.

I noen regioner er det opplagte endringer, som i en spansk region der kullkraftverket ble revet ned og nye jobber etablert i etablering av fornybar energi. I regionene i Tsjekkia og Tyskland ble turisme etablert som alternativer, men det foreligger ikke tall på utslipp fra reiser til regionen.Svalbard er avsidesliggende. Inntil elektriske ferger og fly er reelle alternativer, krever frakt av turister, forskere, studenter, og ansatte en del klimagassutslipp. Inntil alternative turistaktiviteter er på plass, krever de besøkende også tilgang på sårbare naturområder som raskt merkes av dette.

Så kan man spørre seg: Har Svalbards utslipp så mye å si i det norske klimaregnskapet? Økonomiske og sikkerhetspolitiske hensyn veier også tungt i grunnlaget for Norges tilstedeværelse på Svalbard.Kull er en lokal energikilde som fungerer året rundt. De midlertidige energikildene diesel og pellets har åpenbare begrensninger i en mulig forsyningskrise. Energimeldingen som kom ut i fjor lanserer flere andre forslag, inkludert energisparingstiltak, vindkraft og grønn ammoniakk i kombinasjon med andre teknologier. Miljøforholdene er også utfordrende på grunn av tinende permafrost, mørketid, og sårbare naturområder, samt at batteriteknologien for å sikre kontinuerlig tilgang i et variabelt kraftssystem som ikke enda er tilstrekkelig utviklet.

Det er lett å bestemme at man skal slutte med kull på Svalbard. Det har ikke vært lønnsomt, kullkraftverket måtte utskiftes, og kull er dessuten et ledende symbol på klimaendringer. Men er turisme, undervisning, og forskning reelle alternativer? Eller bare forflytning av utslipp og miljøpåvirkning?

På mange måter er Svalbard et mikrokosmos av de utfordringene kommuner landet og verden over står i. I det enorme internasjonale avtaler som Parisavtalen, Bærekraftsmålene og FNs Naturpanel oversettes til nasjonale og regionale handlingsplaner delegeres oppgaver til mer og mer lokale beslutningstakere. I praksis er det småkommuner som blir sittende med endelig ansvar for å løse disse globale flokene som skaper miljø- og samfunnskriser verden over, på Svalbard som andre steder. Med små budsjetter og stramme og motsettende nasjonale føringer for utslippsreduksjon, klimatilpasning, vern av sårbar natur og økonomisk vekst er det krevende.

Svalbards utstillingsvindu for fornybar energi blir symbolpolitikk og en hvilepute for utfasing av annen fossil energi i landet dersom det gjøres mest fordi det er lettere å gjøre her enn fossil energi på fastlandet.

Lytring, som eies av Nord universitet og Nordlandsforskning, arrangerer debatt om denne tematikken i Kulturhuset 2. mai.