Fisket og fordelen

Greenpeace har satt igang en stor kampanje mot bunntrål rundt Svalbard. Miljøorganisajonen har gjennom en global goodwill stor sprengkraft blant folk flest. Verken trålrederier eller myndigheter skal undervurdere en slik aksjon. For et par uker siden sa lederen i Greenpeace Norge, Truls Gulowsen til Svalbardposten at han frykter økt fiskepress rundt øygruppa. Den ene årsaken er klimaendringer, som gjør at fisken trekker nordover og at nye områder blir tilgjengelige fordi sjøisen forsvinner. Den andre, som har et mer lokalt tilsnitt, er kullkrisen. Tanken er at iveren etter å opprettholde aktiviteten i Longyearbyen og norsk suverenitet og svalbardpolitikk fører til en tilrettelegging for et fiske som er til skade for både bestanden og miljøet på havbunnen.

"Historien viser at fiskeriene
flytter seg dit mulighetene er"

Man kan være uenig med Greenpeace i mangt, men historien viser at fiskeriene flytter seg dit mulighetene er. Rederiet Havfisk AS, som er eid av Kjell Inge Røkke gjennom Aker, er blant aktørerne som organisasjonen trekker fram. Det er ikke uten grunn, for fiskeren fra Molde har vist en enorm oppfinnsomhet i seilasen fram mot det som har gitt landets største trålrederi. I kjølvannet ligger tusenvis av timer fra dyktige forretningsadvokater og en rekke med dispensasjon fra regelverket som skulle sikre at ressursene ikke havner på få hender. Det er ikke ulovlig å ta det man får, men historien viser minst én ting: Rederiet har hele tiden ligget milevis foran politikere.

Overført til Svalbard betyr det at vi kan vente et økt trykk og at Greenpeace kommer til å få rett. Rett fordi organisasjonen neppe kommer til å vinne kampen om å stoppe trålfisket her oppe. Sannsynligvis vil den også øke kraftig med mindre vi får et regime som er strengere mot bunntrål. Samtidig sitter politikere, næringsliv og myndigheter og funderer på hvordan vi skal få fiskemottak opp og gå på Svalbard. De siste ukene har flere aktører i fiskerinæringen stått fram som interesserte i å starte landanlegg i Longyearbyen. Parallelt med dette arbeidet foregår diskusjonen om naturgitte fordeler, som det rene, uberørte Høy-Arktis.

De som har jobbet med fiskerinæringen, vet at den best betalte fisken ikke er den som er fanget med trål og garn, men med line og juksa. Det er også den fisken som er best egnet til foredling av kvalitetsprodukter. Derfor er det ikke sikkert løsningen ligger i å tenke stort fiske og -kvantum, men i marked og betalingsvilje. Den er ofte stor om kvaliteten og historien om varen er god. Denne loven gjelder også på Svalbard.