Fjernes siste rest av fri ferdsel på Svalbard?
I flere reportasjer i Svalbardposten i det siste har mennesker med sterk tilknytning til øygruppen i nord berettet om sorg, skuffelse og distanse hvis noen bestemmelser i det foreslåtte utkast til forskrift om sikkerhet i felt mv. på Svalbard (feltsikkerhetsforskriften), vedtas jfr høringsnotat av 31 08 2022 fra Justisdepartementet.
Deler av dette forskriftsforslaget er ganske dramatisk. Blir det vedtatt vil det «torpedere» den siste rest av den frie ferdsel på Svalbard.
Problemet - utfordringen
Den frie ferdsel for individuelle reisende i forvaltningsområde 10 har fungert godt. Gjennom utkastet til feltsikkerhetsforskrift foreslås nå den frie ferdselen for individuelle reisende i praksis eliminert. I denne gruppen reisende vil tidligere fastboende ofte med lang fartstid på Svalbard utgjøre en betydelig del. Det alt vesentlige av den andre delen vil være folk med en eller annen tilknytning til Svalbard som bringer dem til Svalbard av og til. Individuelle reisende uten tidligere tilknytning til Svalbard, og som ikke deltar i turistvirksomhet, vil være ytterst få. Tidligere hørte vi om en og annen som tok seg ut på tundraen med dårlig utstyr og så videre, men de finnes knapt mer.
I noen få bestemmelser (§ 15) kreves det at individuelle reisende må søke for å kunne ferdes utenfor godkjente planområder, og med krav til etterfølgende rapportering, samt forsikringskrav og et omfattende utstyrskrav. Dog kan det ferdes fritt innen godkjente planområder (plangrensene i Longyearbyen, Barentsburg, Pyramiden og Ny-Ålesund). Dette er grenser rundt bosettingene som er fastlagt ut fra helt andre hensyn enn ferdsel. Fri ferdsel innenfor disse snevre grensene betyr ingenting i praksis.
Begrunnelsen
Å fjerne den frie ferdselsretten for betydelige grupper «svalbardmennesker» krever en solid begrunnelse. Den finnes ikke i forslaget til nye forskrifter.
Det hevdes (under pkt 3.5.5 i høringsbrevet) at forvaltningsområde 10 er for stort og krevende i et sikkerhets- og beredskapsmessig perspektiv. Derfor må dette området for fri ferdsel for individuelle reisende kuttes ut. Det er i dette området de aller fleste redningsoppdrag skjer, påpekes det. Fordi det er her den alt vesentlige trafikken foregår. Det er nok riktig, men ikke forårsaket av individuelle reisende. Og det hevdes da heller ikke i høringsbrevet! Det legges heller ikke fram noen dokumentasjon som viser at individuelle reisende er en belastning i sikkerhets -og redningsmessig sammenheng. Allikevel kreves det at individuelle reisende bør være underlagt søknadsplikt og sikkerhetskrav for å ferdes i dette område. Og så konkluderes det med …«at det ikke lenger er hensiktsmessig å benytte forvaltningsområde 10 i reguleringen av ferdsel på Svalbard». Dermed skal ferdselsretten opphøre for individuelle reisende (bortsett fra i de nevnte godkjente planområder). Dette er en uholdbar argumentasjon for å prøve å rettferdiggjøre at den siste rest av den frie ferdsel skal opphøre for individuelle reisende, inkludert tidligere fastboende.
Torpederingen av den frie ferdselsrett som utkastet legger opp til for gruppen individuelle reisende oppleves nærmest å ha en vikarierende begrunnelse. Sikkerheten er den enkeltes ansvar i utgangspunktet. Den blir ikke bedre om et offentlig organ gir tillatelse til ferdsel. De aller fleste vet å ta med utstyr som er nødvendig for ferdsel på Svalbard. Om det skulle være en og annen som har slurvet med sikkerheten (utstyret) er det galt å ramme store grupper med en så drastisk innskrenkning i ferdselsretten. Det er dessuten ikke nødvendig å innføre søkeplikt for å innføre krav om sikkerhetsutstyr. En søkeplikt betyr forbud! Dette presiseres i §15!
Særlig ille må de nye reglene oppfattes for de tidligere fastboende som har hytter utenfor planområdene. Mange, de aller fleste med lang yrkestid på Svalbard, kjenner landet og de krav som stilles. Det må føles ydmykende å måtte søke for å ferdes en tur til hytta. Og det med en syltynn, nærmest uforståelig, begrunnelse.
Jeg opplever de foreslåtte regler i utkastet til feltsikkerhetsforskrift som en enestående byråkratisering av enkeltmenneskers rett og muligheter til å ta seg fram i vår nordligste landsdel.
Mulig løsning
Retten til å ferdes innenfor forvaltningsområde 10 har vært viktig for mange mennesker enten de har vært tidligere fastboende eller har hatt arbeid/tilhold på Svalbard i mange år. Hvis forvaltningsområde 10 ikke er et hensiktsmessig begrep lenger (som det hevdes i utkastet), og det oppleves for stort (som det også hevdes), vil jeg foreslå at det justeres en del slik at de fjerneste områdene i forhold til Longyearbyen tas ut, og gis en annen betegnelse. Dermed kan hensynet til sikkerhet/beredskap ivaretas bedre, - også for fastboende.
Jeg ber om en vurdering av muligheten for en begrensing av forvaltningsområde 10 (med nytt begrep) slik at man fritt kan ferdes i hvert fall i et område av en viss størrelse (og som vil omfatte de aller fleste hytter og dermed ivareta hensynet til tidligere fastboende). Et utstyrskrav er ikke vanskelig å akseptere, - det er i realiteten allerede på plass uten påbud i lov. Men ikke plikt til å søke uker i forveien, med krav om en dyr forsikring, - og aller nådigst få lov til en tur på tundraen – og – til hytta.