Byfrøkna Helfrid Nøis

– Vi e ferdig, vi e ferdig, vi kjæm oss aldri te Sassen, gjentok fangstmannen Hilmar Nøis mange ganger. Han forsto at nå var situasjonen farlig. Stemmen hørtes knapt i sjøfokk og stormkast.

I en NRK-dokumentar fra 1990, forteller Helfrid at hun og Hilmar hadde rodd de cirka 50 kilometrene fra Sassen til byen for å kjøpe julegaver. På hjemtur ble de plutselig overfalt av kraftig storm i nærheten av Diabas. Stormen kom som sluppet ut av en sekk.

– Slutt å snakke tull, dette skal gå bra. Pass nå på åren din, sa Helfrid. 

Hun hadde lært litt om sjøen fra sin far under oppveksten i Øksnes. 

– Skal vi prøve å lande i Bjonahamna foreslo Hilmar. 

– Nå er du toskete, du må jo skjønne at da får vi båra på siden, det klarer ikke denne lille båten, svarte Helfrid.

De satt på samme tofta med hver sin åre, i samarbeid styrte de båten så godt som mulig. Farten ordna den sterke vinden med. 

Hilmar gjentok: 

– Vi e ferdig, vi e ferdig, sjønne du ikkje det. 

Helfrid gjentok sitt. Han ble arg og kommenterte at: 

– Toskete kvinnfolk, dokker førstår ikkje nåkka. 

Gjennomvåte nærmet de seg Sassen hvor sjøbåra brøt kraftig langt opp på land.

– Vi e ferdig, vi e ferdig sjønne du ikkje det, sa Hilmar igjen.

– Pass nå bare på åren din og hold akterskotten mot vinden så prøver vi den fjerde båra, og det gjorde de. 

Båra bar dem langt opp i fjæra, Helfrid jumpet over ripa og i sjøen, tok tak i båtstevnet og bruke siste rest av kraften fra seg og sjøbåra for å få båten lengst mulig opp i sandfjæra nedenfor gammelhytta. 

– Nå er du i Sassen sa Helfrid.

– «Helfrid du e svær» (nordnorsk skryteord) - var Hilmars kommentar.

Hurtigruta 1936 

Etter mange år på Svalbard dro Hilmar i 1936 «ned» for velfortjent ferie, salg av fangst og ny proviantering. Fangsten hadde vært bra. På hurtigruta mellom Bodø og Vesterålen så han Helfrid som sto ved rekka i fint sommervær. Sjarmøren Hilmar kjente henne igjen, og tok straks direkte kontakt på nordnorsk vis. De hadde jo møttes tidligere og var nesten som gamle kjenninger. 

I et intervju til Vi menn i 1977 fortalte Helfrid at hun møtte Hilmar første gang i 1928 da hun var på Sortland på ferie. 

Hun syntes han var en staselig kar, og slukte hvert ord han fortalte om fangstlivet i Arktis. Helfrid sa at hun hadde nå hatt så lyst til å se dette Spitsbergen, for hennes far hadde vært så fryktelig interessert i det. Han ymtet igjen frempå om at han godt kunne tenke seg å ta henne med. Hun syntes tanken var spennende, men det manglet ikke på advarsler, og selv om hun kjente eventyrlysten krible, fortsatte hun sitt byliv i Oslo.

Men Hilmar og hun holdt kontakten. I brev kom han stadig tilbake til at hun burde følge ham til Svalbard, være hos ham i det minste en vinter – for at hun kunne finne ut om hun greide det. 

Nå møttes de altså igjen sommeren 1936. Helfrid begynte straks å spørre om Svalbard, og Hilmar overdrev kanskje litt både om by og villa mens han slo seg løs med bevertning og prat.

Innen hurtigruta var kommet til Sortland, hvor Helfrid skulle gå på land, hadde Hilmar invitert henne på besøk. Svaret han fikk var vel et kanskje, eller «..vi får se..»

Så bestemte hun seg endelig for å prøve.

Svalbard 1937

Helfrid bestemte seg for å ta imot invitasjonen og det ble sommerferie på Svalbard. Hilmar hentet henne i Tromsø og sammen reiste de opp med «Lyngen». Da hun fikk se «byen» som Hilmar hadde skrytt så mye av, ble hun særdeles skuffet. Det var jo stort sett en samling av brakker. Langt fra det hun etter mange år i Oslo forbant med en by.

Amerika-koffertene og diverse annet Hilmar hadde kjøpt ble lastet i båten for transport til Sassen. Det var ikke mulig å komme i land til Fredheim på grunn av været, så de tok inn i Bjonahamna hvor de måtte være i tre dager. 

Den gamle svenskhytta var brukt av andre fangstfolk og de hadde fyrt med spekk så lukta inne var særdeles stram. Rent var det heller ikke. Allerede nå var Helfrid begynt å få betenkeligheter med oppholdet. Da de omsider kom seg over til Fredheim, møtte hun en uflidd fangstbolig, og krav til Hilmar om retur ble fremført.

Det gikk han ikke med på, for han måtte først inn i bayen en tur.

Mens Hilmar var vekk så Helfrid seg nærmere omkring i huset, kikket på naturen og omgivelsene og ble litt mer positivt innstilt. Det varte og rakk, men ingen Hilmar kom, og på kvinners vis gikk Helfrid straks i gang med rydding og rengjøring. 

De hermetiske revefostrene etter en tysk vitenskapsmann ble sammen med masse annet rask båret i fjæra. Hun begynte å se muligheten for trivsel, og humøret bedret seg.

Proviantlageret var velfylt, og da Hilmar kom tilbake var middagen klar. Han trivdes åpenbart med endringene samtidig som Helfrid fikk mer og mer sansen for Fredheim, Svalbard og naturen. Det ble ikke mere prat om retur.

Overraskende vielse

Sommerbesøket endte med giftemål i august. Om utviklingen i forholdet og om Hilmar fridde er uklart, men Helfrid fikk overraskende beskjed om at nå kommer sysselmannen for å vie oss. Hun godtok den høyst uventede beskjeden – «..jeg var jo blitt glad i ham..» - og etter bryllupet gikk hun rett på overvintring sammen med Hilmar, venninnen Guri Berg, Hilmars bror Schjølberg og Hilmars sønn fra ekteskapet med Ellen, 15 år gamle Johannes Kaps.

I disse første årene var Helfrid ofte med på tur når Hilmar etterså fellene. Hun var også med til Gråhuken, og var inntil da den første kvinne som hadde krysset nordvest-Spitsbergen. Hun beskrev en slitsom tur med stor storm hvor hun blant annet var alene på Krosspynten i fem døgn da ny storm kom mens Hilmar var på tur. Hilmar hadde klart å overleve på villa Rave.

Om sommeren betrodde Hilmar henne å dra til Tromsø for å selge fangsten og kjøpe inn nødvendig proviant. Han var godt fornøyd både med hennes salgsresultat og innkjøp.

Etter hvert styrte Helfrid det meste av økonomien med fast hånd, men inntekten var veldig variabel. De neste fire år var de sammenhengende på Fredheim. Det var tydelig at Helfrid likte seg, og som hun mange år senere kommenterte: «Det var vel Svalbardbasillen».

Evakuering 1941

Verdenskrigen hadde vart mer enn ett år, men Svalbard var lite berørt. Sommeren 1941 ble det plutselig gitt ordre om evakuering til Skottland. Hilmar protesterte. Han hadde planlagt selvberging i lang tid fremover, med et betydelig lager av proviant og øvrig utstyr foruten sledehundene. Det nyttet ikke. 

De kom velberget over til Skottland. Her fikk Hilmar etter hvert jobb på en hollandsk mudderbåt. Litt senere ble han innrullet i de norske styrkene og fikk jobb på marinelageret med kvartermesters grad.

Begge fant seg etter hvert godt til rette, og da de litt senere adopterte lille Else Marie så var gleden stor hos begge.

Til Norge 1945

Etter krigens slutt dro Helfrid tilbake til Norge sammen med Else Marie. Hun var heldig og fikk seg jobb i Tranøybotn på Senja hvor de leide et lite hus. Noen år senere ble det ny jobb på skoleinternatet i Hanøy i Vesterålen.

Hilmar måtte bli værende i Skottland til 1946 i sammenheng med avvikling av marinedepotet. Straks tilbake i Norge ble han tilbudt jobb i Forsvaret, noe han avslo. Han ville til Svalbard og fangst, for nå hadde jo viltbestanden vært urørt i fem år. Sammen med sønnen Johannes Kaps gikk han straks i gang med ettersyn og hyttereparasjon.

Fangsten ble ikke som forventet, og det var Helfrids inntekt som holdt familieøkonomien sånn noenlunde sammen. 

De var begge blitt eldre og så nok frem mot pensjonisttilværelsen. Hilmar ønsket å bo på Andøya, og helst i Middagsfjellet. Hoved­problemet var at der hadde de eiendom, men ikke hus. Sparsomme Helfrid hadde sett seg råd til å kjøpe et halvlodd i Pengelotterier, og det hele ordnet seg da hun vant 12.500 kroner. 

Dette satte henne i stand til å starte oppføring av en liten enebolig i Middagsfjellet. Hilmar bidro sikkert med det han kunne, men fangst­resultatene hadde som nevnt vært dårlige. Huset ble ferdig og de flyttet inn. Helfrids 60-års dag i 1959 feiret de i nytt hus.

Helfrid hadde ikke glemt Svalbard, og de ble enige om at nå som Villa Fredheim var kommet tilbake i god standard etter krigen, så ville de igjen overvintre der sammen. 

Siste overvintring

I 1961 var Helfrid tilbake i Sassen der hun trivdes så godt. De skulle drive samfangst med Hilmars bror Edvin, kona Anna og sønnen Arne som første året hadde hovedstasjon i Skansbukta, senere på Gråhuken (Kapp Hvile). 

Tiden gikk fort, og ettersommeren 1963 var det meste av flyttelasset sendt ned til Andøya. Fredheim var solgt til staten, og de forlot Sassen med vemod. Pensjonisttilværelsen skulle tilbringes i deres nye hjem i Middagsfjellet i Andøy.

Hilmar døde i 1975, på Helfrids fødselsdag 16. desember. Etter en tid flyttet hun til sin datter Else Marie i Bodø. Hennes siste besøk på Fredheim var i 1990, da var hun 90 år gammel. Helfrids egne ord: «Jeg ble glad i Svalbard».

Kilder: Nrk-dokumentaren Bli kjent med Helfrid Nøis (1990) og Hilmar Nøis memoarer.

Fangstkvinna Ellen Nøis - og den dramatiske fødselen

Hilmars første fangst

Daniel Nøis - familiens første fangstmann

Hilmar blir fangstleder

Les også: