På tide med en svalbardkommisjon?

Verden ser mot nord og Svalbard får en enda større strategisk betydning. Norge er alene i synet på at Svalbardtraktaten ikke gjelder i havet og på havbunnen rundt øygruppen, og er under press fra både venner og rivaler. Torsk, snøkrabbe, olje og gass er noen av de utenrikspolitiske stridstemaene.

Men også på fast grunn, der alle er enige om at traktaten gjelder, føler myndighetene presset. Da blir manglene tydelige og protestene både utenfra og innenfra sterke. Svalbardpolitikken preges av særlig tre svakheter.

1. Fragmentert og ukoordinert

Svalbard forvaltes etter det såkalte sektorprinsippet, der hvert departement driver med sitt og koordineringen er svak. Riktignok finnes det et utvalg av byråkrater, det såkalte Polarutvalget, men meldingene derfra forteller om lav beslutningskraft og rivninger mellom departementene. En høytstående tjenestemann hvisket nylig til meg: «Når det kommer til Svalbard, er det krig mellom departementene.»

Dette kommer ofte til syne. For eksempel da staten for noen år siden helt unødig måtte betale hundretalls millioner av kroner mer enn nødvendig for eiendommen Austre Adventfjord, fordi departementene ikke snakker godt nok sammen. Eller når konsekvensene av å nedlegge all norsk kulldrift blir et utenrikspolitisk problem, fordi Store Norskes utmål (kullrettigheter) da etter hvert skal falle i det fri. Forutsatt at staten ikke bryter den internasjonalt forpliktende bergverksordningen, vil store kullreserver da bli tilgjengelige for andre aktører - norske eller utenlandske.

Ved flere anledninger, senest i 2019, har myndighetene løftet frem reiselivet som en fremtidig hovednæring på Svalbard. To år senere opplever reiselivet stadig vanskeligere rammevilkår og næringen er i fullt opprør mot staten. I Longyearbyen går flere hundre i fakkeltog i protest mot svalbardpolitikken.

2. Reaktiv og med få verktøy

En hovedutfordring er å opprettholde det norske fotavtrykket, slik at suvereniteten er robust. De siste ti årene har antallet nordmenn gått nedover, mens antallet utenlandske borgere har økt kraftig. Tallene svinger fra år til år, men den langsiktige trenden er tydelig. Mye tyder på at nedgangen er mer omfattende enn de offisielle tallene viser. Nordmenn registrerer seg når de flytter til Svalbard, men har klare insentiver til å la være å melde fra når de flytter ned igjen. Trenden vil fortsette: I løpet av et par år er den siste kullgruven nedlagt, oppryddingen i Svea er avsluttet og store byggeprosjekter er sluttført. Myndighetene ser selvsagt dette, og leter rådvilt etter løsninger.

For å beholde det norske preget har regjeringen foreslått å frata utenlandske borgere som ikke har hatt botid i fastlands-Norge stemmerett og valgbarhet ved lokalvalg. Utenlandske borgere har hatt disse rettighetene siden lokaldemokratiet ble innført på Svalbard i 2002. Etter min mening er det gode grunner til denne innskrenkingen, men måten det gjøres på fremstår panikkartet.

Ut over dette forslaget er det i grunnen bare to virkemidler i verktøykassen for Svalbard: Penger og naturvern.

I takt med at presset mot det norske handlingsrommet på Svalbard øker, stiger også statens betalingsvilje. 300 millioner kroner er brukt til å kjøpe en eiendom tvers over fjorden for Longyearbyen, nærmere 700 millioner kroner brukes på å kjøpe Hurtigrutens næringseiendommer i byen. Nærmere to milliarder brukes på å sanere Svea-samfunnet, slik at ikke andre skal kunne bruke infrastrukturen. Og nå skal staten, som allerede er største boligeier, kjøpe opp ytterligere 300 boliger og vil etter dette eie nær to tredeler av alle boligene i Longyearbyen. I løpet av få år har staten brukt godt over tre milliarder kroner på å sikre kontrollen over Svalbard.

Det andre virkemiddelet i verktøykassen er vern. Alle er enige om at svalbardnaturen er unik og sårbar og fortjener vern, lokalbefolkningen i Longyearbyen er de første til å understreke dette. Men hastverket i reguleringene går påfallende hånd i hånd med det økende presset mot svalbardpolitikken. Dermed fremstår vernearbeidet ofte som et uttrykk for statlig usikkerhet.

3. Unødig hemmelig

Det tredje trekket ved svalbardpolitikken er hemmelighold. For Svalbard er et ømtålig tema. Tidligere utenriksminister John Lyng sa en gang at dersom telefonen ringte om natten, antok han at det handlet om Svalbard.

Svalbardpolitikken er langt hemmeligere enn nødvendig. Den utformes i stor grad uten politisk medvirkning, i dempet belysning og med hviskende stemmer bak lukkede dører i departementene. Politikerne har overlatt svalbardpolitikken til forvaltningen, Stortingets rolle er redusert til å vedta en nokså intetsigende svalbardmelding omtrent hvert femte år. I tillegg til at utenrikskomitéen av og til blir orientert bak lukkede dører.

Hemmeligholdet har to uheldige sider. For det første skaper det et kunnskapsunderskudd i forvaltningen og hos politiske myndigheter. Når kunnskapene ikke er gode nok, blir gjerne politikken og forvaltningen deretter.

Tilstanden åpner dessuten for påvirkning fra fremmede stater. Det er enklere enn nødvendig å gi fremmede staters fortellinger om Svalbard grobunn, i en tid hvor presset øker og mulige konflikter står i kø. Fakkeltoget i et lite lokalsamfunn på 78 grader nord for et par uker siden fikk for eksempel grundig dekning i Kremls propagandakanal Sputnik News. Det er liten tvil om at fremmede etterretningstjenester kan langt mer om Svalbard og våre sårbarheter enn de fleste på Stortinget. Noe informasjon må selvsagt beskyttes, men unødig hemmelighold er ikke et gode i et samfunn som vårt.

En svalbardkommisjon?

Vi trenger en langsiktig svalbardpolitikk som er basert på gode analyser, som er koordinert og helhetlig og som har bred forståelse i politikk og samfunnsliv. Selv om mye fortsatt må være hemmelig, kan ikke lenger politikken utformes i forvaltningens tussmørke.

En mulig vei er en bredt anlagt svalbardkommisjon. Den kan gi oss analysene, peke ut langsiktig og helhetlig politikk. Et slikt arbeid må skje i dagslys og bidra til at flere forstår betydningen av å verne om vår utenrikspolitiske akilleshæl. For en robust svalbardpolitikk krever ordentlig demokratisk forankring.

Per Arne Totland er forfatter av boken «Kaldfront» om Svalbards politiske historie.