Kings Bay-saken

I sin grundige kommentar av dokumentarboken «Kings Bay-saken» skriver Rolf B. Røberg at jeg burde vært klarere i min kritikk spesielt på ett punkt: Det at man ikke aksepterte med takknemlighet det sovjetiske tilbudet om helikoptertransport til Ny-Ålesund rett etter gruveeksplosjonen 5. november 1962. Det kan han ha rett i.

I boken har jeg valgt å gjengi fakta rundt denne hendelsen, snarere enn å diskutere den. Sovjeterne på Svalbard feiret på 60-tallet sin nasjonaldag 7. november med en rekke arrangementer der også Sysselmannen var forventet å delta. En av de første tingene sysselmann Finn B. Midbøe derfor gjorde da han ble kjent med den tragiske ulykken i Ny-Ålesund

tidlig om morgenen 6. november, var å avlyse all tilstedeværelse under feiringen – og slik ble den sovjetiske gruveleiren i Barentsburg noen av de første som fikk kunnskap om tragedien i Kings Bay.

Det sovjetiske gruvesamfunnet som i sekstiårene var stort og velutstyrt, tilbød all mulig hjelp til sine kolleger i nord, deriblant øyeblikkelig helikoptertransport av folk og utstyr mellom Longyearbyen og Ny-Ålesund. Sysselmann Midbøe tok ikke selv stilling til henvendelsen, men sendte den videre til Industridepartementet, der det er grunn til å tro at tilbudet også ble vurdert ut i fra politiske hensyn. Resultatet ble at det norske samfunnet på Svalbard takket nei til helikoptertransporten. Man valgte heller å sende en foreløpig undersøkelseskommisjon med sysselmannsskuta M/S «Nordsyssel» på en meget strabasiøs reise gjennom vanskelige og farlige sjøisforhold. «Nordsyssel» var ikke framme i Ny-Ålesund før nesten fire døgn etter ulykken.

Sett med dagens øyne er avgjørelsen uforståelig og kritikkverdig. I dag vet vi at mennesker som det har opplevd en så tragisk hendelse som det gruveeksplosjonen var, trenger tilstedeværelse, hjelp og støtte så snart som mulig. I 1962 ble forholdene på Svalbard av norske myndigheter vurdert annerledes. Jeg håper at jeg i boken har kunnet påvise den anspente situasjonen som eksisterte mellom det sovjetiske og det norske gruvesamfunnet, hvor redde norske myndigheter var for fremstøt om en større sovjetisk innflytelse i Svalbard-saker. Det er også et annet poeng som muligens bare spilte en rolle i fagmiljøet: Fra Kings Bays side hadde man gjort det helt klart at man ikke trengte hjelp i dagene etter ulykken. Selskapet hadde selv alt det utstyr de trengte. Redningsmannskapene var veltrente og gjorde en fantastisk innsats for å unnsette sine kamerater som fortsatt var igjen nede i gruven. Som kontorsjefen så nøkternt skrev i et telegram til sysselmann Midbøe: «Det man nå trengte tilsendt Ny-Ålesund, var likkister.»

Videre mener Rolf B. Røberg at slutten av dokumentarboken blir preget av mine teknikker som krimforfatter. Han har helt rett – men jeg tilføyer at oppbyggingen av de fire skjønnlitterære bøkene mine fra Svalbard til en stor grad er preget av at jeg er utdannet forsker og har arbeidet med innsamling og analyse av feltdata i polare strøk. Allerede i 1887 beskrev en av tidenes mest kjente krimforfattere, Sir Arthur Conan Doyle, arbeidsmetoden til sin berømte hovedperson, Sherlock Holmes, noenlunde slik: Når man har eliminert det som ut ifra fakta ikke kunne skje, er den løsningen man sitter igjen med, det som faktisk skjedde – hvor usannsynlig den enn er. Dette er en metode som lar seg anvende også ved vitenskaplig analyse av data.

Gjennom hele boken forsøker jeg så klart som mulig å fremlegge fakta om gruvedriften i Ny-Ålesund, helt fra begynnelse til slutt. Mitt spesielle anliggende har vært å kartlegge ulykken om kvelden 5. november 1962 på bakgrunn av den tidligere driften, og alle de tidligere ulykkene. Gjennom hele boken har jeg mest holdt meg til skriftlige kilder og dokumentasjon når dette har vært mulig, og helst har jeg kun gjengitt fakta som har hatt to eller flere uavhengige kilder. Spesielt har jeg vært nøye med å beskrive tilstanden på de forskjellige arbeidsstedene i Estergruva like før eksplosjonen, slik det ble fortalt blant annet av ettermiddagsskiftet. I det siste analysekapitlet legger jeg alle påviste data ut over bordet og forsøker å sette sammen et helt bilde der alle fakta stemmer overens.

Som Rolf B. Røberg ganske riktig påpeker, så vet vi lite om hva som antente metangassen som utløste ulykken. Det kom ingen levende ut fra gruva, de 21 arbeiderne på nattskiftet omkom alle sammen. De som var nærmest det antatte eksplosjonssenteret, kunne ikke bringes opp i dagen, og 11 gruvearbeidere ligger igjen i dypet den dag i dag. Jeg ville allikevel gjøre et forsøk på å bedømme de fakta vi har rundt selve antennelsesårsaken: For det første vet vi, blant annet fra stiger Johan Raschs tre vitneforklaringer, at det gjennom hele ettermiddagsskiftet ble målt metangass i gruveluften i hele løpet fra den nederste strosse 4 og helt opp i dagen ved sjakt I. Kun på ett sted – innerst i strosse 4 – ble det målt metangasskonsentrasjon som var eksplosjonsfarlig.

Vi vet at stigerne Johan Rasch og Fredrik Wavold var enige om at en mye omtalt ventilasjonsvifte måtte settes i gang slik at den kunne blåse ut den eksplosjonsfarlige gassen innerst i strosse 4. Stigerne var enige om at dette måtte gjøres før arbeidet ble satt i gang i beltesjakt vest.

Ut ifra vanlige rutiner i Estergruva når slike situasjoner oppsto, er det grunn til å tro at stiger Wavold først ville måle gasskonsentrasjonen innerst i strosse 4, som var det eneste stedet med eksplosjonsfarlige mengder gass. Ut ifra ordlyden i stiger Raschs forklaring i vitnemålene til den foreløpige undersøkelseskommisjonen, ga han Fredrik Wavold en gassmåler. Jeg har selv kommet til at det må ha vært hans egen Riken gassmåler (denne konklusjonen fra min side har bare én skriftlig kilde). Gjennom hele boken har jeg så nøye jeg har kunne, gjengitt fakta fra de tidsobservasjonene vi har vedrørende nattskiftets vei ned til dypet av gruva.

Mange forskjellige antennelsesmuligheter ble foreslått for gasseksplosjonen – både rett etter ulykken og i tiden som har gått. Jeg finner det selv helt utelukket at røyking, fotografering eller lignende årsaker antente metangassen. Mer om dette i boken.

Slik som det ble fastslått av den foreløpige undersøkelseskomisjonen og av gruvearbeiderne selv, er det overveiende sannsynlig at metangassen ble antent innerst i strosse 4. Selv om mange andre muligheter for gnistdannelse kan tenkes, har jeg sortert dem vekk – av den enkle grunn at det ikke var målt eksplosjonsfarlige gassmengder i de foreslåtte områdene. Selv ikke ved den mye omtalte ventilasjonsviften var det målt eksplosjonsfarlige gassmengder kort tid før ulykken. Det er ingen grunn til å tro at stiger Wavold gjorde noe annet enn det enhver ansvarsbevisst og erfaren stiger i Estergruva ville ha gjort. Han gikk inn for å måle metangassprosenten over kullhaugen innerst i strosse 4 før han satte i gang ventilasjonsvifta utenfor strossa. Tragisk nok har jeg kommet til at det nettopp må ha vært denne handlingen som utløste eksplosjonen. Tidspunktet og stedet for eksplosjonen stemmer ganske nøyaktig med de få observasjonene og fakta vi har. Men jeg gir Rolf B. Røberg og andre helt rett i at vi antagelig aldri med sikkerhet kan fastslå dette. Det har jeg også skrevet i slutten av boken.

Til sist vil jeg gjerne få takke Rolf B. Røberg for den grundige gjennomgangen av boken. Det er ingen selvfølge at en forfatter får slike kompetente diskusjoner etter en utgivelse. Arbeidet med «Kings Bay-saken» har vært omfattende og helt utrolig slitsomt, en slags besettelse jeg har hatt siden jeg første gang kom til Ny-Ålesund. Boken har muligens vært mitt Mount Everest i forfatterskapet. Derfor ble jeg så ekstra glad for Rolf B. Røbergs godkjent-stempel i slutten av omtalen.

Monica Kristensen

Kongsvinger