Sirkeløkonomi – og angsten for å havne i Helvetesgapet

I vår verden, akkurat nå, framstår Helvetesgapet som en kraftfull metafor på kløften som oppstår mellom de som får - og de som ikke får - økonomisk hjelp og samfunnets støtte når effekten av Koronaviruset for alvor slår ned i reiselivet og byens øvrige næringsliv. Kløften der tilhørighet og identitet plutselig gir helt andre utslag enn det vi vanligvis kjenner på, vi som lever og arbeider i Longyearbyen. Akkurat nå skaper nasjonalitet, EØS medlemskap og arbeidsavtaler avstand der lokal tilhørighet, verdiskapning og skattekroner skulle tilsi at vi var i samme båt, vi som er naboer i vårres by.

I Helvetesgapet ligger paradokset mellom den fysiske og endelige stengingen av Sveagruva 4. mars og innreiseforbudet og stansingen av turiststrømmen som ble iverksatt knappe 10 dager senere. Hver på sin måte utfordrende valg, tatt for å beskytte og ta vare på, men til en pris vi ennå ikke kjenner omfanget av. Paradokset finnes også i den raske takten på forvaltningens endringsarbeid med innstramminger i miljøforskriften på den ene siden og den eksplosive arbeidsmengden og galopperende konsekvensgraden Koronaepidemien fører til i reiselivet.

Helvetesgapet er også bildet på den sugende følelsen du kjenner i magen når du stirrer ned i avgrunnen, der bedriften du har skapt, arbeidet og pengene du har investert for å møte omstillingen i samfunnet er i ferd med å møte konkursspøkelset der nede i dypet et sted, et dyp der bunnen synes å komme deg i møte, nærmere for hver time som går.

Sirkeløkonomi er oftest noe vi tenker på når vi vil gjenbruke materiell, bygninger eller gjenstander som har utspilt sin rolle i en sammenheng til et nytt liv i en annen. Sirkelbevegelsen i reiselivsøkonomien akkurat nå, går bare en vei; down the drain!

Sirkeløkonomi i reiselivet er også å gjenbruke investert tid og ressurser, lokal kompetanseheving og felterfaring fra sesong til sesong, sikring av fortsatt lokalt eierskap og verdiskaping. Akkurat nå har vi et lite vindu, der valgene vi tar har avgjørende betydning for den framtida vi ønsker; styrking av lokalt næringsliv, gode rammer for bærekraft og kvalitet, nødvendige krav til kompetanse og sikkerhet. Men vi trenger hjelp! Tiltak må på plass umiddelbart, lokalt og nasjonalt, for å sikre at ikke lokalt eierskap og kompetanse i reiselivet forsvinner i Helvetesgapet! Våre lokale politikere må få gjennomslag for at nasjonale krisetiltak gjøres gjeldende også lokalt, for alle som er rammet av krisen. Vi snakker om dagpenger, bostøtte, kriselån, solidariske løsninger som utsetter og reduserer kostnadsbyrden og konsekvensene for den enkelte arbeidstaker og bedrift.

Det lokale reiselivet har gjennom mange år tatt ansvar for strenge rammer og selvpålagte prosedyrer for sikkerhet og kvalitet. Vi har lært av hverandre og med hverandre. Den enkelte guide og bedrift har investert tid og midler i formell opplæring som Arktisk Naturguide, Svalbard Guide & Turlederopplæring, Båtførerkurs og Krise- og passasjerhåndtering for å nevne noen. Like viktig er den erfaringsdeling og kompetanseutvikling som foregår kontinuerlig innenfor den enkelte bedrift og i bransjefellesskap som Visit Svalbard, AECO og Svalbard Guide Association.

Nå står vi på kanten av stupet! Vi har ikke råd til å miste dette! Det går ikke lang tid før bedrifter, guider og deres familier blir tvunget til å pakke sammen, avvikle eller begrense skade i håp om å overleve og stå på beina når situasjonen etter hvert normaliserer seg og «mørketida» vi er inne i ser lys og sol over fjellene igjen. Det vil ta tid – vi vet ikke hvor lenge.

På tross av krisetiltak og innstramminger vil det lokale reiselivet måtte bære sin andel av kostnadene, å håpe at de ikke knekker ryggen. Sammen må vi sikre at kompetansen i reiselivet består, og ikke havner ned i avgrunnen. Bare ved å ta aktivt vare på og sikre «gjenbruk», kan vi på raskeste og tryggeste måte møte framtida i tråd med forvaltningens og næringas mål om bærekraftig og sikkert reiseliv også i framtiden. Gjenreising koster. Formalkompetanse måles i tid og penger. Realkompetanse måles i levd feltliv og erfaring. Det er en unødig kostnad og tidsbruk hvis vi skal bli tvunget til å måtte starte på nytt fra bar bakke.

Siden starten på mitt Longyearliv for 32 år siden, har jeg sett mennesker komme og gå, og samfunnet reise seg igjen i møte med stadig nye utfordringer. Tidlig møtte jeg en klok og erfaren fastboende som allerede den gangen uttrykte bekymring for «flere nytere enn ytere» i framtida. Min drøm er at reiseliv på Svalbard fortsatt kan være et bærekraftig og verdifullt næringsgrunnlag. Min bekymring er at et sårbart reiseliv etter denne krisen kan miste sin lokale identitet og vilje til å yte til investorer og oppkjøpere, som har sin tilhørighet utenfor Svalbard, og rygg nok til å nyte av en pengestrøm som i stor grad vil forsvinne ut av lokalsamfunnet.

Pass deg for Helvetesgapet! var Mattis’ råd til Ronja Røverdatter. Ronja svarte med dristighet, og tok spranget over til den andre siden, med nytenkning og samarbeid som mål. Vi trenger, som Ronja, å tette kløften og stå på samme side; vi som bor her sammen med lokale og sentrale myndigheter. Vi trenger dristige og kloke valg og tiltak nå. Det kommer dager etter dette. Vi trenger forvaltere, bedriftseiere og ansatte som kan holde hodet kaldt, og hjertet varmt bankende for og i Longyearbyen. Takk til de som nå står på.

Hvis Helvetesgapet blir stående åpent for lenge, kan det fort være for seint.

Hilde Henningsen; Longyearboer, lærer og næringsdrivende

English summary:

Circular economy – and the fear of facing the Chasm of Hell

In the world of the Swedish writer Astrid Lindgren, the Chasm of Hell is the name of the great divide caused by a bolt of lightening in the night when Ronja, the Robbers daughter, was born in Mattisborgen. In our world, right now, the Chasm of Hell is a powerful metaphor of the great divide between those who get – and those who don’t – get social benefits and government support when the effects of the Corona situation strikes the tourist industry and other local businesses. The divide, where the sense of belonging and identity suddenly takes on a different shape. Right now nationality, EEC membership and work contracts constitutes a greater divide where residency and local taxpayment should put us in the same boat, as neighbours in our town.

Within the Chasm of Hell lies the paradox of the final closure of Svea 4th March and the ban of travel effective a mere 10 days later. Each decision in its own way a choice to protect and take care of, but which price it amounts to, we are yet not fully aware of. The paradox also exists in the rapid speed of the governmental process of changes to the environmental act on the one side and the explosive amount of work and galloping consequences to the tourist industry caused by the current Corona situation.

The Chasm of Hell also mirrors the feeling of suction in your stomach, while staring into the abyss where your investment in the business you created seems to collide with the ghost of bankruptcy down there, faster and faster by the hour.

Circular economy is usually what we think of, when we recycle things that have outlived their purpose in one context to a new life in another. Currently the circular motion of the tourist economy only seems to go one way: down the drain.

Circular economy in the tourist industry is recycling time and resources, local skills and experience from season to season, securing local businesses and local value income. Right now, we have a small window of opportunity, where the choices we make have a huge impact on the future we want; in strengthening local businesses, sustainability, the necessity of quality and safety in operations. We need help! The situation calls for immediate and drastic measures, locally and nationally, to safeguard local ownership and competence from disappearing into the abyss. Our local politicians need to be heard so that national measures to meet the crisis are valid for all affected. We are talking unemployment benefits, housing benefits, crisis loans, solidarity in solutions to reduce the massive burden of consequences on the individual and the businesses.

Over the years the local tourist industry has shown responsibility and invested in procedures and inner justice for quality and safe operations. We have learned from each other, with each other. The individual guide and company has invested time and money in formal training such as ANG, GTO, ROC, D5L and CC. Equally important is the continuous sharing of experience within the companies as well as in the business communities such as Visit Svalbard, AECO and Svalbard Guide Association.

Right now, we are close to the edge. We cannot afford to lose this. It is only a matter of time before businesses, guides and their families are forced to close down and pack up, trying to reduce damage in the hope of surviving and landing on their feet when the situation eventually comes back to normal, and the current “dark season” fade and the light of hope will shine one the mountains again. It will take time – we don’t know when.

Despite support packages and drastic measure, the local tourist industry and its individual will pay its share of the cost, hopefully avoiding falling on the ground with a broken back. Together we must fight to ensure that the circular economy of the guide capital remains and is not lost down the drain. Only by proactive measures and recycling can we achieve in the future what we want, in terms of sustainability, quality and safety in operations. Rising after a crisis is costly. The cost in money of losing the qualifications represented by the current guide community is high in itself, the cost in time to replace it is measured in years. The investment done by everyone, companies and individuals, to establish a highly qualified guide community will be lost, in addition to the loss of income. Starting from scratch is unnecessary time and money.

Since I came to live in Longyearbyen 32 years ago, I have seen people come and go, and the community stumbling to its feet after more than one crisis. Early on, I met a wise long-time resident expressing how he feared the future would hold “more consumers than contributors”. My dream is that tourism in Svalbard can again be a sustainable and valuable contribution to the future community in Longyearbyen. My fear is that a vulnerable industry will lose its local identity and willingness to contribute to investors from outside Svalbard who have their backs covered to skim the cream of the milk and consume the stream of money away from the community.

“Watch out for the Chasm of Hell”! was Mattis’ advise to Ronja, his daughter. She, in return, answered in bravery and risked the jump to the other side, closing the great divide in the spirit of innovation and coworking. We need to take this leap of faith together, standing firm on the same side, we who live here, together with local and central government. We need to be wise, and we need to be brave and take drastic action now.

There will be days after this. We need civil servants, business owners and employees who can keep their heads calm and rational and their hearts warm – beating for Longyearbyen, our home. Thank you for your support.

Should the Chasm of Hell remain open for too long, it may very well be too late..

Hilde Henningsen, Longyear resident, teacher and businessowner