KRONIKK - Longyearbyens energiplan:
Det tryggeste, billigste og mest bærekraftige alternativet har ikke blitt vurdert
Etter mer enn 100 år med kullkraft, skal Longyearbyen gå over til å produsere strøm og varme ved hjelp av diesel. Løsningen er ment å være midlertidig, inntil man finner mer bærekraftige alternativer som ivaretar forsyningssikkerheten til en akseptabel kostnad. En moderne mikro-kjernereaktor kan være beste løsning.
Tidligere i år vedtok lokalstyret i Longyearbyen en ny energiplan. Regjerningen hadde satt som premiss for planen at løsningen skulle:
- Opprettholde forsyningssikkerheten
- Bestå av en kombinasjon av et varmekraftverk og fornybar energi
- Unngå inngrep i den sårbare polare naturen
- Gi lavest mulig kostnader
Kjernekraft ble utelukket fra vurderingen. Det er synd, for et varmekraftverk som baserer seg på en mikro-kjernereaktor istedenfor kull eller diesel vil oppfylle alle regjeringens premisser.
Moderne kjernekraft er trygt og bærekraftig og passer for arktiske forhold
FN har slått fast at kjernekraft er energikilden som har lavest negativ påvirkning på klima, natur, miljø og menneskers helse, og EUs vitenskapspanel har vist at kjernekraft er den tryggeste energikilden, og at avfallet kan håndteres trygt. Norge har lovverk og lang erfaring med kjernekraft – blant annet fra forskningsreaktorene i Halden og Kjeller og anløp av allierte reaktordrevne fartøyer. I forbindelse med nedleggingen av forskningsreaktorene skal Norge uansett etablere trygg langtidslagring for atomavfall. Kjernekraft er i tillegg svært lite arealkrevende og kan bygges i nærheten av der kraften skal brukes. Dette reduserer behovet for naturinngrep.
Kjernekraftverk tåler arktisk klima og er spesielt egnet for å levere klima- og miljøvennlig elektrisitet og varme i områder uten utbygd kraftnett. Kraftverk bestående av små modulære kjernereaktorer (SMR) er allerede i bruk i Russland mens enda mindre kjernekraftverk basert på mikroreaktorer planlegges i Alaska og Canada.
Kjernekraft er i tillegg en væruavhengig, regulerbar energikilde som sikrer stabil forsyning av strøm og varme også når forbruket er høyt og det blåser lite. Til tross for en høy investeringskostnad er kjernekraft konkurransedyktig på pris, takket være lang levetid og fordi varmeproduksjonen kan utnyttes kommersielt.
Dersom kjernekraft vurderes som erstatning for diesel som del av Longyearbyens fremtidige energiplan så er det mikroreaktor som er mest aktuelt. En mikroreaktor vil produsere opptil 10 MW strøm og 30 MW varme. Det betyr at én slik reaktor kan dekke hele Longyearbyens energiforbruk på 3 - 7 MW strøm og 4 - 13 MW fjernvarme. En mikroreaktor vil gi suveren forsyningssikkerhet, siden det kan gå flere år eller tiår mellom hver gang reaktorbrenselet må skiftes ut. En mikroreaktor som plasseres der hvor det gamle kullkraftverket står, kan kobles direkte på strøm- og fjernvarmenettet. Slik kan man unngå naturinngrep.
Det finnes flere leverandører av mikroreaktorer, inkludert amerikanske Oklo, Westinghouse og USNC. De kan levere reaktorer innen cirka 2030, til en kostnad på mellom 600 og 1200 millioner kroner. Dette betyr at en mikroreaktor kan dekke Longyearbyens energibehov til en energipris på mellom 0,67 og 0,96 kr/kWh. Det forutsetter driftskostnader på 40 millioner kroner, 4 prosent kalkulasjonsrente, 40 års levetid, og at det går 4 år fra investeringsbeslutning til driftsstart. Ifølge Svalbard Energi vil dieselløsningen koste 2,05 kr/kWh.
Lokalstyret har mål om at Longyearbyen skal være et utstillingsvindu for et grønt skifte. Da bør også det tryggeste, billigste og mest bærekraftige alternativet inngå i diskusjonen.
