Vindmøller som vakre «levende skulpturer»

På fastlands Norge er det i de senere årene blitt skapt en egen «motvindvekkelse», om at møllene er store og stygge, og at de derfor ødelegger naturskjønne landskaper. Men hvorfor kan vi ikke heller oppfatte dem som vakre «levende skulpturer» som synliggjør at luften er en del av naturen og som fremhever det store landskapsrommet. Vindmøller gjør at vi oppfatter energipotensialet i luften og minner oss om den globale sammenhengen luften representerer. Vindmøllene symboliserer et dynamisk forhold til naturen, fremfor en statisk natur som vi bare kan føle distanse til. I dag vil vindmøllene skjerpe den økologiske bevissthet. Her et bilde fra Smøla, som etter min mening er et vellykket vindmølleprosjekt.

Om det blir bygget vindmøller ved Longyearbyen bør de ikke ha større dimensjoner enn Smølamøllene hvor tårnene er 75 meter høy og møllene har en diameter på 83m og hver mølle vil kunne produserer 3MV. Ved en slik mindre og fattbar dimensjon på møllene kan landskapsarkitekter, skulptører og ingeniører enklere planlegge gode plasseringer av møllene sammen med sine tilkjøringsveier i landskapet. Vindmølletårnene vil stå på bakken punktvis slik at landskapet «flyter» videre. En slik vindmøllepark i et slikt landskap vil være en spennende opplevelse å bevege seg i. Drift av møllene vil medføre flere heltids arbeidsplasser.

EISCAT er et radaranlegg hvor parabolantennene har en diameter på 32 og 42 meter, som synliggjør landskapet den står på og peker mot det store himmelrommet. Anlegget har aktiv samhandling med tilsvarende anlegg i andre land for å overvåke og få kunnskap om jorden og solen i verdensrommet.

SvalSat satellittstasjon med over 100 antenner som er beskyttet mot vær og vind av runde konstruksjoner som står på Platåfjellet. De synliggjør en aktivitet i den elektroniske verden med stor internasjonal virksomhet (inkludert NASA m.fl.) for å hente ned og sende satellittdata.

«Svalbard Globale Frøbank». Genbanker fra hele verden sender dublikater av sine frø til Svalbard for lagring dem langt inne i fjellet med naturlig stabil temperatur for å sikre genmaterialet til fremtidig matproduksjon

INTERNASJONAL FORSKNING. Svalbard som ligger sentralt i «iskanten» hvor Golfstrømmen møter isen og hvor de økologiske systemer i sjø og på land er i en foruroligende endring. Her er det flere internasjonale forskningssentre som arbeider med biologi, glasiologi, atmosfæren, klima, meteorologidata mm og driver undervisning.

Taubanesentralen som står med sine ben forsiktig på landskapet sammen med alle taubanemastene rundt Longyearbyen er fredet som kulturminner. Byggene forteller oss om en 100 års historie om kulldrift i fjellet og hvordan de fikk kullet frem til båtene. Nå er det slutt med eksport av kull. Gruve 7 er fortsatt i bruk for å utvinne kull til strøm og oppvarming, til de ca. 2000 beboere i Longyearbyen, inntil nye former energi er etablert. Som en fortsettelse av denne museale historien mener jeg at drift i Gruve 7 med tilhørende varmesentralen må få en form for dispensasjon for å være i drift som en reserve energikilde. Det har liten betydning for klimaet å legge ned den siste Kullgruven på Svalbard når vi vet at Regjeringen har planer om å åpne opp nye og store forurensende olje/gassfelt fra havbunnen i de samme geologiske formasjoner ikke langt fra Svalbard.

Målet med dette innlegget er å vise at Longyearbyen kan klare å produsere energi med hjelp av vind og elektrolyse av vann på en bærekraftig måte uavhengig av tilførsel av energi fra fastlandet og at de tilførte «fysiske elementer» inklusiv vindmøllene vil inngå i et større globalt kulturlandskap.

Fase 1. Bygging av vindmøller. Etter at vindmølleparken er bygget som hoved energikilde for Longyearbyen må gruvedrift og kullforbrenning fortsatt være i drift som en reserve energi kilde i vindstille perioder.

Fase 2. Bygging av hydrogenanlegg. Energi fra Vindmølleparken går direkte til varmesentralen. Ved overskudd av energi går den direkte til et nytt elektrolyseanlegg hvor vann blir omdannet til hydrogen og surstoff. Ved behov lagres Hydrogen i tanker og derfra kan energi ved behov genereres til varmesentralen som fordeler strøm og varme til byen. Når det i Nordsjøen planlegges prosjekt som «Deep Purple Hydrogen» hvor energi fra havvind skal lagres i hydrogentanker på havbunnen for transport siden til land, så må det være mer realistisk og mer energi effektivt prosjekt å samle hydrogen i tanker direkte ved siden av varmesentralen i Longyearbyen.

Motorkjøretøyer kan også etter hvert bruke strøm og hydrogen som drivstoff fra dette anlegget

Fase 3 Solenergi i sommerhalvåret kan på samme måte lagres gjennom det samme hydrogenanlegget til bruk vintertid.

Konklusjon. De nye vindmøllene vil inngå på samme måte som SVALSAT, EISCAT, Frøbanken og de fredede restene av taubanene som en kontrast som vil fremheve landskapet og inngå i et globalt kulturlandskap. «Vi må ha lov å sette inn fysiske elementer inn i et naturlandskap når elementene inngår i en økologisk sammenheng» sa økofilosofen Arne Næss en gang til noen arkitektstudenter.

Det vil være viktig å få prosjektert og bygget et helhetlig prosjekt for Vindmølle- og Hydrogenprosjekt i Longyearbyen. Byen vil på denne måten kunne bli et pilotprosjekt som produserer sin egen energi uten utslipp av CO2. Byen vil da bli en «bærekraftig» by i et Arktisk som vil få stor oppmerksomhet også utenfor Norske grenser. Longyearbyen vil fungere som inspirasjon for de som arbeider med miljø forskning i de internasjonale forskningssentrene på Svalbard.

En ny bærekraftig by, lokalisert i et fantastiske fjell og snø landskap, som har sin polarnatt og midnattssol, vil medføre ennå flere interesserte besøkende i fremtiden.

Som en del av Svalbardtraktaten er det viktig at Norge viser at de tar et ansvar til å omgjøre Longyearbyen til en bærekraftig by uten forurensing av CO2 i Arktisk. (Dette er viktigere for naturen på Svalbard enn å legge arbeid og penger i å legge «lokk» på gamle gruver).