Leserinnlegg:
Må lokalstyret eie og drive energforsyningen?
Et flertall på 60 prosent av velgerne i 2019 stemte på partier (Høyre, FrP og Venstre) som programformulerte at eierskap og driftsansvar for energiforsyningen bør flyttes fra lokalstyret til staten. Alt ligger til rette for at det kan skje når sentrale myndigheter bestemmer det.
Det hører også med til historien fra 2019 at Arbeiderpartiets program ikke hadde noen nedfelt politikk om eierskap og driftsansvar. Og MDGs program var så kort og leservennlig at det ikke hadde plass til mer en generell formulering om ambisjoner for energiomstilling.
Mange tror, på bakgrunn av et notat fra advokatfirmaet Haavind bestilt av Longyearbyen lokalstyre (LL), at det vil kreve en endring av Svalbardloven dersom ansvaret for energiforsyningen i Longyearbyen skal flyttes fra Longyearbyen lokalstyre til staten. Dette må være en misforståelse.
Haavind sin betraktning har sikkert rett i at Longyearbyen lokalstyre ikke ensidig kan frasi seg ansvaret, men loven og forarbeidene står på ingen måte i veien for at Justis- og beredskapsdepartementet når som helst kan bestemme at ansvaret og eierskapet for energiforsyningen helt eller delvis skal tillegges andre. Dette er helt sikkert sentralforvaltningen bevisst, men lokalt har det oppstått feilaktige oppfatninger.
Haavinds betraktning har på en god måte redegjort for hvorfor lokalstyret ikke ensidig kan frasi seg ansvar de er pålagt. Derimot har betraktningen i liten eller ingen grad drøftet hvordan staten kan pålegge endringer i ansvarsområdene.
Svalbardlovens § 31 sier følgende om dette: «Longyearbyen lokalstyre har ansvar for infrastruktur i Longyearbyen som ikke er tillagt staten eller andre.»
Svalbardlovens forarbeider i Ot.prp. nr. 58 (2000-2001) sier bl.a. at (min utheving) «Longyearbyen lokalstyres plikt foreslås avgrenset mot infrastrukturtiltak som staten eller andre uttrykkelig er tillagt. Begrensingen avspeiler at enkelte oppgaver kan være eller kan bli lagt til andre enn Longyearbyen lokalstyre. For eksempel utføres teletjenester i dag av Telenor. Samme betraktninger gjelder posttjenester og luftfartstjenester. Men også andre infrastrukturtiltak kan pålegges andre enn Longyearbyen lokalstyre.»
Det sies også: «Avslutningsvis skal det bemerkes at spørsmålet om hvilke saksområder det er naturlig at Longyearbyen lokalstyre har ansvaret for, kan endres over tid.»
I lokalpolitikken i Longyearbyen er det ikke så mange som stritter imot en overføring av ansvar og eierskap til Staten – det er vel først og fremst lokalstyrelederen og kanskje noen få andre. Det jeg har oppfattet som argument for å stritte imot er at det er viktig å opprettholde lokaldemokratisk kontroll over energiforsyningen. Det argumentet framstår som et paradoks når ingen av velgerne stemte på et parti som hadde en slik politikk i 2019, mens 60 prosent av velgerne stemte på et parti som har programfestet et mål om å overlate ansvar og eierskap til Staten.
Men fremtiden er lys. På den ene siden får man fornying i lokalpolitikken som ikke trenger å dra med seg gammelt grums. Selv reiser jeg (V) på slutt 1. mai og kan avslutte politikkrelatert spising av seige hatter. Samtidig reiser Kjetil Figenschou (H) og kan legge bak seg det som karikaturtegningene «Isbjørnar» har antydet som kamelspising. Mon tro om ikke også Arild Olsen (Ap) slipper noe av taket etter denne perioden? Vi får ha stor tiltro til etterfølgerne.
Enda lysere blir det av at vi forhåpentligvis beholder, og framover får enda større tilfang av, svært kompetente medarbeidere med teknisk personell, ledelse og styre i Svalbard Energi AS. Kanskje innebærer fremtiden også mer samarbeid mellom lokalstyret og de statlige aktørene, og at staten selv tar tydeligere ansvar for den strategiske energiinfrastrukturen på lignende måte som på fastlandet. Jeg har tro på lys i lampa og en framtidsrettet utvikling i Longyearbyens energiforsyning.