Fra kull til null?

Som miljøinteressert og tidligere arbeider på energiverket har jeg fulgt diskusjonen rundt nytt kraftverk til Longyearbyen nøye. Regjeringen og et par konsulentselskaper vurderte mange alternativer der seks av de innebar å brenne noe og slippe ut CO2, et var en strømkabel fra Finnmark og de siste alternativene var basert på vindkraft, solkraft, hydrogen og batterier. I det siste har fokuset fra politikernes side gått over til hydrogen eller ammoniakk produsert av vindkraft. Sannsynligvis dreide fokuset vekk fra vind- og solkraft pga. de enorme naturinngrepene som kreves og pga. sårbarheten når det er mørketid og vindstille.

At fokuset nå har skiftet vekk fra å brenne fossiler er gledelig for klimaet, og vi svalbardianere kan vel ikke være noe dårligere enn fastlandsnordmenn. Og med vår plassering i arktis i nærheten av smeltende is bør vi vel være ekstra forsiktige? Likevel er det slik at å lage hydrogen og ammoniakk fra vindkraft har sine utfordringer. Det kreves ca. åtte mengder strøm for å lage nok ammoniakk til å få ut en mengde strøm ved forbrenning. Med andre ord kan vi gange CO2-utslippene til fastlandsvindmøllene med åtte. Strømmen blir da grønn-brun. Prisen ganges dessverre med enda mer.

Kanskje er ammoniakk riktig løsning for Svalbard, men for klimaet og Svalbards skyld kunne vi kanskje tatt en ekstra omgang å vurdert løsninger som kunne løst noen flere problemer? Vi trenger jo grønn og billig strøm, oppvarming samt energi til skipstransport!

Vi kan jo se hva de gjør i andre arktiske strøk der små isolerte bebyggelser trenger strøm. Situasjonen langt nord i Canada er nemlig lik den på Svalbard. En håndfull canadiske, amerikanske og svenske selskaper utvikler nå små kjernekraftverk for slike områder. De krever minimalt med pleie, de stopper seg selv, de er bygget etter samlebåndsprinsippet for å gi lav pris, og viktigst av alt: de lager strøm og varme året rundt!

Eksempler på dette er amerikanske Westinghouses eVinci, svenske SEALER (Swedish Advanced Lead Reactor) og canadiske IMSR (Integral Molten Salt Reactor), der selskapet som lager sistnevnte reaktor har en intensjonsavtale med en First Nations forening på grunn av mulighetene slike reaktorer kan gi til arktiske samfunn. Dette er små reaktorer som kan erstatte det gamle kraftverket på Longyearbyen.

En annen mulighet er å bygge en litt større reaktor som for eksempel GE Hitachis BWRX-300 som også bygges etter samlebåndsprinsippet. Strøm- og varmeoverskuddet fra en slik reaktor kan da gi strøm, hydrogen og syntetiske drivstoff til cruiseskip og fly. Med det slår vi flere fluer i en smekk og får gjort noe med sotlaget som legger seg på isen.

For å oppsummere er det mange muligheter for oss Svalbardianere, og derfor håper jeg at politikerne undersøker alle disse. For lys og varme er ikke noe vi tar lett på her oppe i arktis!