Tør vi å snakke om vindkraft?

Å være positiv til vindkraft er i disse dager snart verre enn å være positiv norsk oppdrettsnæring. Oppdrettsnæringen skal jeg forbigå i stillhet, men vi trenger vindkraft for å nå våre ambisiøse klimamål.

I august skrev sivilarkitekt Bertram D. Brochmann en kronikk i Svalbardposten der han argumenterte for vindkraft på Svalbard. Han fikk tyn i sosiale medier for i det hele tatt argumentere for vindmøller på Svalbard. Og det var ikke bare saklige argumenter som ble publisert, som for eksempel: «Ryk og reis så langt inn i helv.... som det er mulig å komme med den dritten der.» Det var knapt et eneste innlegg som støttet ideen om vindkraft på Svalbard, og dette gjenspeiler holdningen hos alle som blir berørt av en slik utbygging.

Det er ikke vanskelig å forstå motstanden til store vindturbiner som fortrenger vakker norsk natur. Hvis du seilte langs kysten av Nord-Trøndelag for 20 år siden kunne du skue ut over rene, lave og avrundende fjell langs hele kysten opp til Rørvik. Når du seiler samme strekning i dag, er den gjennomstukket med vindmøller, og det ser ganske så trist ut. Konsekvensene for dyr- og fugleliv er vel dokumentert.

Likevel. Vindkraft er en absolutt fornybar energikilde, og det er ikke snakk om en gigantisk vindmøllepark som skal til for å forsyne Longyearbyen med den kraften vi trenger. I Longyearbyen er det 1.200 husstander og én vindmølle produserer nok strøm til 700 husstander i året, ifølge NVE. I Longyearbyen bruker hver husstand mer strøm, cirka 40 prosent mer enn en husstand på fastlandet gjennom hele året. Enda mer om vinteren. En stor oppgave i framtiden er å få redusert strømforbruket her. Hovedproblemet er en bygningsmasse som er av dårlig kvalitet med elendig isolasjon. I det årlige energiforbruket går 70 prosent til varme (fjernvarme) og 30 prosent til vanlig strømforbruk.

Tre til fire vindmøller vil dekke 80 prosent av energiforbruket. Hvis vi i tillegg legger solceller på hustakene, vil dette kunne dekke energibehovet i Longyearbyen med 100 prosent fornybar energi.

Vindmøllene trenger ikke stå som nåler på Platåberget, men de kan føres opp der vi allerede har et industriområde, på Gruve 7-fjellet. Der finnes allerede installasjoner som Eiscat, og området har infrastrukturen som trenges både til transport og bygging. Svingene må utvides noe. Vind har vi nok av. I tillegg vil eventuelle vindmøller bli trukket lengre opp på fjellet – der de vil bli delvis skjult og bare delvis synlig fra Adventdalen. En vindmølle vil bare strekke seg femti prosent høyere enn Eiscat-antennen som allerede står der. I dag utstyres vindmøllene med en spesialradar som registrerer store fugletrekk og blir slått av hvis denne flokken kommer i nærheten av anlegget. Lyset på toppen av møllen slås av og på av folk i tårnet på flyplassen med en sikkerhetsrader som utløser lyser automatisk hvis fly eller helikopter nærmer seg.

Når kullproduksjonen skal legges ned og Energiverket etter hvert stenges, bør vi nå se på hvilke muligheter som finnes, og jobbe for å bli 100 prosent forsynt med fornybar energi. Den virkelig store gevinsten ved en slik energiforsyning blir PR-verdien for Longyearbyen: «Kom og opplev verdens nordligste grønne by.»