Tvilsomt forsvar av energiomstillingen i Longyearbyen

Det er forståelig at Håkon Duus i sitt svarinnlegg 14. mars i Svalbardposten, forsvarer energiomstillingsplanen, som han er en av arkitektene bak. Men påstanden om feil antakelser og utdatert informasjon i mitt innlegg, holder ikke mål.

Han konstaterer i likhet med det jeg skrev, at Longyearbyen trenger et robust og enkelt energisystem, men det systemet som nå er planlagt, fremstår verken som robust eller enkelt, med en blanding av vindkraft, solceller, geovarme, dieselkraft og batterilagring. Diesel-fyrt fjernvarme derimot, er både robust og enkelt, men kostbart. Og kostbart blir også kraftforsyningen ifølge omstillingsplanen, med behov for tilnærmet dobbel installert kapasitet, for å sikre jevn levering av elektrisk energi.

Sivilingeniør Duus gjør et forsøk på å belære om at batterier og kraftelektronikk er bedre egnet til å holde stabil frekvens og spenning, enn roterende kraftmaskiner. Han bør være kjent at et vekselstrømnett er et dynamisk stabilt system, styrt av Maxwells ligninger og Lorentz-kraften, og en klarer aldri å simulere denne fysikken fullt ut med kraftelektronikk og programvare. Store batterier kan brukes som nettstabilisator ved kortvarige avvik, men dette har ingenting å gjøre med fysikken som kobler rotasjons -og nettfrekvens. Konsekvensen av å gå på akkord med fysikken som styrer vekselstrøm, er økt risiko for avbrudd, i verste fall «black-out», som kan påføre kraftelektronikk stor skade, og som igjen kan bety langvarig strømstans. Den politisk drevne satsingen på fornybar kraft, lider under vrangforestillingen om at batterier, kraftelektronikk og «smart grid»-teknologi kan erstatte regulerbar kraft (vannkraft og varmekraft). Og oppfatningen hos mange er også at bare det produseres nok mengde kraft (kWh), så er alt vel. Men for at en strømforsyning basert på vekselstrøm skal fungere i praksis, må det hele tiden være nok regulerbar kapasitet tilgjengelig, og det bidrar verken vind eller solkraft med.

Argumentasjonen mot kjernekraft som Duus presenterer, er ikke ajour. Det er allerede flere Små Modulære Reaktorer (SMR) i drift og utviklingen går raskt, etter som stadig flere innser, at uten ny kjernekraft, er det utopi å nå mål om utslippsreduksjon. Dette gjelder også for Longyearbyen, og derfor bør kjernekraft komme på dagsorden, heller før enn siden. Jeg brukte som eksempel at en SMR i Longyearbyen kunne ha ytelse på 30-40 MW (termisk), og forutsatt 1/3-del blir konvertert til el, ville det kunne dekke både kraft -og varmebehovet med god margin.