Luftslott om det grønne skiftet i Longyearbyen

Siri M. Kalvig presenterer i en kronikk i Stavanger Aftenblad 20. april - «Verdens øyne er rettet mot Svalbard» - både urealistiske forventninger om ny energiforsyning og «dommedagsprofetier» om byggverk som vakler, på grunn av permafrost som smelter.

«Myte» at klimaendringer ødelegger bygninger i Longyearbyen

Dette kom fram i en rapport i 2017, om bygging og forvaltning på Svalbard i et langsiktig klimaperspektiv.

Da «frøfestningen» (Frølageret) «brast», som Kalvig dramatisk skriver, så skyldtes ikke det klimaendringer, men at tilgjengelige kunnskaper om fundamentering på permafrost ble neglisjert. Dette førte til at Stortinget i 2018 måtte bevilge 218 millioner ekstra til frølageret, for å rette opp byggetabben.

Tilsvarene problemer gjelder også for annen bebyggelse i Longyearbyen, hvor utførelsen ikke er tilpasset hensynet til permafrost, dagens klima og klimaendringer.

Longyearbyen må fortsatt ha stabil og robust forsyning av strøm og varme

Kalvig skriver entusiastisk om muligheten for en fremtidig energiforsyning, basert på solceller, batterier og termisk lagring. Det er Store Norske som står bak disse eksperimentene, med oppdrag til Kverneland Energi for rundt 8 millioner.

Regjeringen har heldigvis allerede landet på som hovedalternativ, at Longyearbyen skal få et nytt kraft/varme-verk basert på naturgass eller pellets som brensel. Det er en klok beslutning, som gjør det mulig å videreføre en stabil forsyning av strøm og varme.

Mulighet for karbonfri energiforsyning

Et kraft/varme-verk basert på forbrenning av naturgass eller biobrensel, vil uansett ha utslipp av CO2, men ved biobrensel vil energiverket kunne klassifiseres som klimanøytralt i et utslippsregnskap.

Et alternativ til å bygge et nytt energiverk i Longyearbyen, kan være å konvertere nåværende energiverk, som fortsatt trolig har minst 10-15 års levetid igjen, til fyring med pellets eller biokull. Derved kan en kjøpe seg tid for å kunne etablere en 100 prosent karbonfri energiløsning.

I klartekst betyr det å se på muligheten for å anskaffe neste generasjon småskala kjernekraft, etter modell av det som nå planlegges for arktiske strøk i Canada og ikke minst det som Finland har på gang.

Innenfor et tidsvindu på 10-15 år med fortsatt drift av det nåværende energiverket, er det tid nok til å utrede, planlegge og anskaffe en småskala reaktor, for produksjon av karbonfri strøm og varme.

Et slikt initiativ vil kunne sette Svalbard på kartet som et virkelig karbonfritt samfunn, eller skal vi bare vente på at russerne ankrer opp et flytende atomkraftverk i Barentsburg og at Longyearbyen får strøm derfra?