En bærekraftig fremtid for Svalbard – er utvinning av dyphavsmineraler en del av svaret?

Svalbard er en magnet for forskere som vil studere en klode i rask endring – her kan man bevitne hvordan forurensing, klimaendringer og stigende havtemperaturer påvirker både natur og mennesker. I forrige uke samlet vi en gruppe forskere fra forskjellige fag og med ulik bakgrunn på et fire dagers seminar på Universitetssenteret i Svalbard under overskriften «Making Use of Arctic Science». Seminaret ble arrangert som del av Ocean Week, NTNUs årlige havkonferanse. Siden etableringen av Unis i 2006 har NTNU samarbeidet tett med senteret om forskning og innovasjon i Arktis. Fra og med i fjor er NTNU også medlemmer i SIOS, et system for internasjonalt samarbeid om observasjon av Svalbard.

Onsdag 24. mai ble det holdt et åpent møte som en del av seminaret, der lokalbefolkningen ble invitert til å bli med på en samtale om bærekraftig ressursutnyttelse i fremtidens Svalbard. Diskusjonen tok utgangspunkt i en konkret problemstilling: Muligheten for at det i nær fremtid åpnes for leting etter – og etter hvert utvinning av – havbunnsmineraler i havområdene nær Svalbard. Olje- og Energidepartementet har nylig gjennomført en konsekvensutredning og en åpen høring omkring dette spørsmålet. I Longyearbyen har det foreløpig ikke vært noe særlig snakk om en mulig fremtidig gruvedrift til havs – den lokale oppmerksomheten er i stor grad rettet mot den pågående avviklingen av gruvedrift på land.

Internasjonalt er derimot havbunnsmineraler en het potet. En rekke miljøorganisasjoner, nasjoner, store virksomheter og forskermiljøer advarer om risikoen for uopprettelig skade på sårbare økosystemer i dyphavet, mens andre interessenter fremholder en stadig voksende etterspørsel etter mineraler og muligheten for å utvikle en ny, lønnsom industri. Tilhengerne av å utvikle dyphavsmineraldrift peker på behovet for mineraler til batterier, vindmøller og andre elementer i “det grønne skiftet”, mens motstanderne viser til faren for skade på artsmangfoldet til havs, som på sikt er avgjørende for planetens overlevelse.

Samtalen ble ledet av Siri Granum Carson, direktør for NTNU Oceans. I panelet satt tre eksperter på feltet: Dan Kammen, Professor i energistudier ved UC Berkeley, Kaja Fjærtoft, seniorrådgiver i WWF og Mats Ingulstad, Professor i moderne historie ved NTNU. De tre ga sine ulike perspektiver på hvilke kunnskapsbehov vi har når det gjelder å ta kloke beslutninger om dyphavsmineraler. Samtalen kretset rundt spørsmålet om bærekraftig mineralutvinning til havs er mulig, og hvilke alternative kilder til mineraler som foreligger. Professor Kammen viste til lovende forskning på å ekstrahere mineraler direkte fra sjøvann med langt lavere miljøavtrykk enn ved utvinning av mineralene fra havbunnen, og kaldere havområder synes å være best egnet for denne typen ekstraksjon. Kanskje kan Svalbard bli en fremtidig «hub» for en slik alternativ mineralutvinning?

Omdiskutert er også de nasjonale og geopolitiske spørsmålene knyttet til ressursutnyttelse på og rundt Svalbard. Svalbardtraktaten gir Norge suverenitet over Svalbard, Spitsbergen og de omkringliggende øyene, samtidig som de i utgangspunktet gir alle nasjoner lik rett til ressursutnyttelse i disse områdene og farvannene rundt. Det er flere uavklarte spørsmål om hva slags regulering som vil ligge til grunn for en mulig fremtidig mineralutvinning i disse havområdene. Samtidig ser vi, som Fjærtoft påpekte, en økende nasjonal og internasjonal oppmerksomhet omkring marint vern og bevaring. En ny ekspertrapport, som skal utgjøre det faglige grunnlaget for den norske regjeringens havpolitikk i årene fremover, foreslår å utvide området i Barentshavet som defineres som «sårbare og viktige områder». Dette er et viktig signal om at føre-var-prinsippet skal gjelde for all aktivitet i disse områdene, i tråd med FNs naturavtale der verdens land ble enige om å beskytte 30% av verdens havarealer innen 2030 (den såkalte «30 by 30»-avtalen).

Carson tok opp spørsmålet om hvordan fremtidens samfunn vil se ut på Svalbard og spurte mer konkret: Hvem vil være de største arbeidsgiverne i Longyearbyen om 20 år? Publikum og innledere var innom ulike hypoteser, ikke minst begrepet «kunnskapssamfunnet», der man blant annet antar at Unis vil bli en stadig viktigere arbeidsgiver i et Svalbard der ny forskning og innovasjon er det viktigste produktet. Professor Ingulstad lanserte en tanke om at Longyearbyen er et «utvinningssamfunn» («extractive community»), der utvinning av stadig nye naturressurser har stått i sentrum – fra guano til kull – og at fremtiden kan tenkes å bringe nye globale ressursbehov og tilhørende industrier inn i bildet. UNIS sin forskningsbaserte utdanning innen arktisk biologi, teknologi, geologi, geofysikk og sikkerhet trenger også ett mer integrert samarbeid med historie, etikk, utdanning, helse og menneskelig adferd for fremtidens utfordringer. Det norske forskningsprogrammet, Arven etter Nansen, avsluttes i 2023 og har gitt oss ny informasjon om Barentshavets økosystem og fremtidens utfordringer. Svalbard blir mer og mer viktig for å få en helhetlig forståelse av økosystems dynamikk og menneskelig aktivitet i Norskehavet, Grønlandshavet og Barentshavet.

Svalbard er et «hotspot» for vitenskapelig utforskning og overvåking – men bør det også bli et «hotspot» for nye industrier basert på utvinning av naturressurser? Hvordan skal utvikling og bevaring av disse sårbare områdene balanseres i årene fremover? Dette er noen av spørsmålene som brakte forskere, beslutningstakere og aktivister sammen på Unis, og som lå til grunn for dialogmøtet med representanter for lokalsamfunnet i Longyearbyen. Spørsmålene er på den globale, geopolitiske agendaen, og det er viktig at lokale øyne, ører, hjerner og hjerter er med på å sette denne agendaen – det gjelder Svalbards fremtid!