Larm nord i isen

Støy er en viktig ingrediens for selgerne av en lite attraktiv eiendom på Svalbard. Ifølge selgerens advokat heter det at Svalbard knapt noensinne før har vært så mye i fokus som det er i dag. Derfor haster det med å slå til på tilbudet for den nette sum av tre og en halv milliard kroner. Det er nærmest et røverkjøp.

Å true med fremmede makter er en øvelse like gammel som den hundre år gamle Svalbardtraktaten. Nå er det visstnok kineserne som har kastet sitt blikk på øygruppen, om vi skal tro selgerne. Og det skal vi absolutt ikke gjøre.

Dette ville staten bla opp

Eiendommen det er snakk om, tilhørende AS Kulspids, er det eneste privateide frimerket av et stykke land fra tiden før Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925. Eiendommen er på seksti kvadratkilometer, og er ingen «giganteiendom», som enkelte ynder å kalle den. Søre Fagerfjord, som eiendommen så vakkert heter, strekker seg fra bunnen av Recherchefjorden, en fjordstubb nitti kilometer sørvest for Longyearbyen, sørover i et fjellandskap langs den mektige Recherchebreen. En flik av breen inngår i eiendommen.

Det mangler så visst ikke på muligheter, om vi forholder oss til hva selgerne påstår. I utgangspunktet ble eiendommen okkupert i 1909 på grunn av en lovende forekomst av asbest. Asbest har knapt samme verdi i dag, dermed er det eiendommen i seg selv som er på tilbud. Skulle noen slå til, om så «fremmede makter» (les kinesere), gjenstår spørsmålet: Hva skal de i så fall bruke den til?

Selgerne reklamerer med at eiendommen har en av øygruppens beste naturlige havner. Det er en sannhet med svært mange modifikasjoner, men viser bare at selgerne ikke har snev av kunnskap om landstykket de vil selge, og heller ikke om Svalbard. 

I salgsprospektet fristes det med Svalbards nordlige beliggenhet og at det «skaper unike forhold for satellittkommunikasjon».

AS Kulspids mener aksjene kan selges fritt, departementet er uenig

Hvorfor noen, om så kinesere, skulle betale trehundre millioner euro for så å etablere en satellittstasjon på eiendommen, bortsett fra at den ligger i Sør-Spitsbergen nasjonalpark hvor det knapt kan slås en pinne i bakken uten bråk med norske myndigheter, framgår ikke av prospektet.

Jeg minner om at Kina alt for tjue år siden etablerte seg på Svalbard med en egen forskningsstasjon i Ny-Ålesund. Og at de derfra kan kommunisere med hele verden gjennom en undersjøisk fiberkabel.

Norge sitter med suvereniteten over Svalbard og Norge bestemmer. Noe selv kinesere og russerne må forholde seg til, selv hvor mye de enn måtte geberde seg. Svalbardtraktaten legger et betydelig ansvar på Norge om å ta vare på naturen, ikke minst i dag med klimaendringer og økt menneskelig aktivitet. Derfor blir Søre Fagerfjord, og tilliggende herligheter, liggende urørt i uoverskuelig framtid.

I 2016 endte støyen rundt salget av en annen eiendom på Svalbard med at Staten la 300 millioner kroner på bordet. Også da ble Kina og Russland brukt som pressmiddel. Den gang gjaldt det Austre Adventfjord, en 217 kvadratkilometer stor eiendom like nord for Longyearbyen. En langt viktigere, større og mer sentral eiendom enn frimerket lenger sør.

– Jeg kan ikke se den store trusselen

Om Søre Fagerfjord skriver selgerne at dette er «den eneste muligheten til å erverve landområder på Svalbard. Med tanke på de geopolitiske og strategiske aspektene, det kommersielle potensialet, klimaendringene og den økende interessen for de arktiske områdene generelt, representerer eiendommen en unik mulighet».

Det spørs om AS Kulspids ikke burde takket ja til Statens tilbud på tjue millioner kroner under forhandlingene i 2019.

En eiendom konsulentselskapet Deloitte mente var verdt mellom én og fire millioner kroner.