– Da jeg kom hit, inn på hybelen og satte meg ned, tenkte jeg også «hva i alle dager gjør jeg her?»

Jeg går i tredjeklasse på videregående på Longyearbyen skole. Jeg er fastlandselev ved skolen, som vil si at jeg kom opp hit i august for å gå ett år på skole i Longyearbyen. Fastlandselevordningen er en ordning der elever ved videregående skoler på fastlandet, som har lyst til å oppleve Svalbard, kan få muligheten til dette. I år er vi åtte fastlandselever her på skolen, og vi bor på et felles hybelhus.

Min motivasjon for å komme hit var først og fremst å oppleve den unike naturen, få nye erfaringer, og utfordre meg selv. Flytte fra det som er kjent og etablert, opp hit til noe helt ukjent, halvveis til Nordpolen.

Da jeg fortalte venner og bekjente om planene mine om å flytte opp hit for å bo et år på Svalbard, fikk jeg mye forskjellige tilbakemeldinger. Mange kompiser skjønte ikke stort av dette, og «hva i alle dager skal du gjøre der?» eller «Svalbard, hvor er det?» var mange av svarene som gikk igjen. Jeg må ærlig innrømme at da jeg selv kom opp hit, inn på hybelen og satte meg ned, så tenkte jeg også «hva i alle dager gjør jeg her?»

Men jeg merket fort at Longyearbyen var et annerledes samfunn. Jeg merket at folk her var veldig flinke på å ta imot nye mennesker, og gode på å inkludere hverandre. Skolen her er også ganske annerledes. Første uken etter sommerferie dro vi på reinsdyrjakt, hele skolen. En tradisjon her oppe. Til og med barnehager drar på jakt.

På høsten selges mye av kjøttet til inntekt for TV-aksjonen, noe som oppsummerer frivilligheten her på Svalbard. Longyearbyen hevder seg alltid i toppen av de stedene som gir mest til, for eksempel, TV-aksjonen. Men i hverdagen stiller også folk opp for å preppe lysløypa, lede fotballtreninga eller ta med seg folk på tur.

Det er et stort tilbud her på Svalbard, og mye å ta for seg. Alt fra fotball til kajakkpolo, til turer i fjellene, og ulike kulturtilbud. Selv fyller jeg tiden med turer ute, jeg er med i en badegruppe, løpegruppe, jeg klatrer, spiller fotball, går på ski, og mye annet. Det har vært viktig for meg å holde meg aktiv gjennom mørketiden, som kan være en tøff periode, men selvfølgelig også ganske så fin.

Disse aktivitetene har også vært viktig med tanke på nettverksbygging, og jeg har blitt kjent med masse folk som nok ellers ikke ville vært en del av min naturlige omgangskrets. Og det er sånn det fort blir her i Longyearbyen, med sine rundt 2.500 innbyggere, at man omgås på tvers av generasjoner. Bading med damer i 50-årene, idrett der språket er engelsk, eller kino med venner på alder med besteforeldrene mine. Dette er alle fine erfaringer, og jeg har fått mange gode venner.

Men Longyearbyen er også et litt spesielt demografisk samfunn. Her må alle være i jobb, og velferdsstaten gjelder ikke fullt ut her, for om du ikke klarer deg selv her oppe, så kan man faktisk ikke bo her. Dermed er man kanskje ekstra gode på inkludering her oppe. Men, man må også legge inn en innsats selv, har jeg erfart.

Å få oppleve den unike og skjørbare naturen på Svalbard er et privilegium, og vi som bor her er heldige som får oppleve den. Å komme seg ut på tur her er ikke det enkleste, det er mye forhåndsregler som må tas, som hensyn til skredfare, og selvfølgelig isbjørnbeskyttelse. Så her gjelder det å ha våpen selv eller alliere seg med andre som har det. Men når man først kommer seg ut på tur, blir man minnet på hvorfor man valgte å flytte opp hit.

Naturen og klima får en også til å stille seg spørsmålet om mennesker egentlig skal være på denne øya. Hver innbygger er ansvarlig for 39 tonn CO₂ årlig, mot 1,5 tonn CO₂ i Oslo. Men alle som bor her er også med på holde liv i et forskningssamfunn som bidrar med viktig kunnskap innen klima. Og så har man selvfølgelig det sikkerhetspolitiske perspektivet på det hele. 

Alt i alt, så har det bydd på både utfordringer, erfaringer og gleder ved å bo her oppe. Og jeg er glad for å ha fått muligheten til å bo her et år, og jeg har lært mye nytt.