KRONIKK:
Lagring av CO2 på Svalbard
Longyearbyen var tidlig ute med å forske på lagring av CO2 i berggrunnen i Adventdalen. Prosjektet ble stoppet av politikk og penger. Geolog Kim Senger ved Unis foreslår å løfte tankene om fangst opp igjen.
Mens jeg skriver dette,
reiser jeg hjem til Longyearbyen fra en internasjonal konferanse i Calgary.
Konferansens fokus var på karbonfangst og -lagring (carbon capture and storage
på engelsk, eller CCS). Den utsolgte konferansen hadde cirka 1.500 deltagere som
arbeider på tvers av hele CCS-verdikjeden – fra å fange CO2 ved ulike kilder
(som sementfabrikker eller fossile kraftverk), transportere den til passende
lagringssteder og injisere den i undergrunnen for langtidslagring.
Undergrunnen, med andre ord geosfæren, er det eneste levedyktige alternativet som mennesker har for å lagre de enorme mengdene CO2 som kreves for å gjøre en forskjell i globale CO2-utslipp til atmosfæren. Norge er en av verdens fem ledende nasjoner når det gjelder CCS og har injisert CO2 i saltholdige reservoarer i Nordsjøen i industriell skala siden 1996.
Northern Lights-prosjektet vil snart injisere CO2 fra industrielle kilder på det norske fastlandet under Nordsjøen – og innen et tiår kan (og bør) Nordsjøen fungere som et lagrings-hub for CO2-utslipp fra store deler av Europa.
Men tilbake til konferansen. Et av de mest spennende prosjektene som ble presentert var CarbFix – et prosjekt basert på Island som startet som et lite forskningsprosjekt i 2007. Nå er det en verdensledende kommersiell virksomhet som spesialiserer seg på å injisere CO2 i basaltiske reservoarer på Island og utover. Island er – i likhet med fastlands-Norge – i stor grad avhengig av fornybar energi for sin innenlandske forsyning. CO2 som trengs for injeksjon genereres dermed direkte fra luften – såkalt direkte luftfangst (Direct Air Capture på engelsk).
Et annet prosjekt som også startet i 2007 var Longyearbyen CO2 lab-prosjekt. Mange Svalbardposten-sider er fylt med artikler om dette Unis-ledede prosjektet de siste tiårene. Min presentasjon i Calgary fokuserte på forskningshøydepunktene og dataene samlet inn som en del av dette spennende prosjektet.
For å oppsummere – i 2006 foreslo to visjonærer ved Unis, Alvar Braathen og Gunnar Sand, å fange CO2 fra Longyearbyens kullkraftverk og lagre den i sedimentære bergarter under Adventdalen. Snart var mange geoforskere fra Norge og utlandet i gang med det innhentede materialet fra åtte borehull – og gjorde mange overraskende funn. Tilstedeværelsen av en betydelig mengde naturgass for eksempel, en mulig lokal energikilde i framtiden.
Forskerne bekreftet også tilstrekkelig CO2-lagringskapasitet for de beskjedne volumene som kreves lokalt i Longyearbyen (kullkraftverket slapp ut cirka 60.000-80.000 tonn CO2 per år, diesel er vel cirka 30-40 prosent mindre). Likevel ville det å fange dem og lagre dem ha vært et viktig symbol for både Svalbard og Norge.
Svalbard var – og er trolig fortsatt – det mest CO2-forurensende stedet i verden målt per innbygger. Geologien i Adventdalen er ikke ideell, men mer enn tilstrekkelig for det lokale CO2-lagringsbehovet.
Årsaken til at man ikke realiserte CCS på Svalbard var mest politisk (påvirkning fra myndighetene for å stenge Svea- og Lunckefjellet-gruvene, og etter hvert kraftverket i Longyearbyen er nok velkjent for de fleste av oss...), dels økonomisk og dels teknisk. Et CO2-fangstanlegg er ikke billig, og krever ekstra energi for å drive. Likevel utvikler teknologien seg (som jeg har erfart blant annet i Calgary) og fangstkostnadene har gått ned de siste tiårene. Geologien forblir den samme.
Mens vi alle ønsker en renere energikilde, er realiteten at Longyearbyen vil bli drevet av importert diesel i overskuelig framtid. CO2-utslippene på stedet vil være mindre enn for kullkraftverket – men fortsatt representere den største punktkilden i Longyearbyen.
Spørsmålet er om et CO2-fangstanlegg er teknisk og økonomisk mer gjennomførbart nå – noe å tenke på mens mørketiden kommer over oss her i vakre Longyearbyen.
