Hva skjer'a?

Hva foregår på Unis CO2 brønnpark? På «CO2 siten» ved den gamle Nordlysstasjoen plugger vi i disse dager de siste brønnene og rydder opp best mulig etter fase 2 av prosjektet. Tre av brønnene våre påviste gass og det ble da nødvendig å sikre brønnene for framtidig gasslekkasje. I fjor sommer ble en brønn plugget og området rundt ryddet til nær samme opprinnelig stand som før vi kom. Nå tar vi de to siste. Vi har profesjonelt personell blant annet fra Baker Huges med erfaring fra norsk sokkel til å utføre tetting/sementering (plugg and abandonment; P&A). Dette utføres i henhold til krav fra Petroleumstilsynet (Ptil).

Unis CO2 LAB har nå sluttført den operasjonelle fasen med boring, seismikk og testing med vann. Sluttrapporten legges ut på vår hjemmeside disse dager http://co2-ccs.unis.no/. Men geologisk og geofysisk forskning og undervisning fra innsamlet datamateriale foregår og vil foregå i lang tid framover.

Neste naturlige skritt ved Unis CO2 LAB vil selvsagt være å teste med CO2. Da det krever syrefaste borestrenger og annen brønndesign vil det bli helt andre kostnader enn våre tidligere operasjoner. Vi ser nå på muligheten for å få tak i CO2 for testing. Planen er å injisere små volum til forskningsformål.

Det sies og skrives mye om Unis CO2 LAB
Vi som kjenner forskningen til bunns oppsummerer her noen av de oppnådde resultater så langt og håper herved at det gir noen fakta på bordet.

Vi har påvist en lagringsbergart fra 650 til 970 meter under overflaten i Adventdalen som kan lagre væsker/gasser med oppdrift (buoyant fluids)

Denne lagringsbergarten eller reservoaret er et såkalt ikke-konvensjonelt reservoar, dvs. et reservoar med moderat porøsitet men med svært lav permeabilitet. På grunn av oppsprukket fjell vi kan vi injisere fluider med en viss rate, men med en usikkerhet på injeksjonshastigheter ved brønnhodet og utbredelse av CO2 volumet i undergrunnen. I tillegg til et ikke-konvensjonelt reservoar har vi et segmentert reservoar som gjør at vi per i dag ikke kan prognosere hvor mange brønner vi trenger i et scenario med full skala CO2 rensing av kraftverket i Longyearbyen. Spørsmålet er hvor og hvordan brønnen bør plasseres. Her vil moderne høyoppløselig innsamlet seismikk (3D) kunne gi oss en bedre avbildning av undergrunnen. Vi har nok kunnskap til å gjennomføre små injeksjons kampanjer med CO2 for FoU virksomhet. Reservoaret er godt nok til formålet og slike tester vil gi et langt bedre svar på de spørsmålene vi fortsatt jobber med.

Vi har påvist en tett takbergart (lokk) for en oppdriftsvæske under et visst og kontrollerbart trykk. Her er det en del myter ute og går blant politikere, journalister og andre. Taket er tett fordi: a) brønnene i Adventdalen viser undertrykk på 50bar ved 650 til 970 meter mens det er overtrykk på 3 til 4 bar ved 200 meter. Det viser at det ikke er noe kommunikasjon mellom disse to nivåene. b) Vi har en gasskolonne i brønnene og da må det være et lokk - en takbergart som for olje- og gassfeltene på norsk sokkel

Vi har påtruffet gass og i motsetning til biogen gass som er vanlig under permafrosten her på Svalbard er dette en termogen gass dannet fra en dypere kildebergart. Ved første øyekast er gassen ikke helt ulik Snøhvitgassen. Volumet av gassen er ukjent.
Vi har lært å operere lav-kostnads brønnoperasjoner i Arktiske strøk.

I tillegg har vi nye oppdagelser i brønnene som gir oss en betydelig bedre forståelse av trias, jura og kritt lagrekken kanskje først og fremst for de sentrale deler av Spitsbergen, men også for arktiske bassenger. Her er det publisert flere artikler og flere er på gang. Vi har så langt utdannet over 15 master studenter og 3 doktorgrader er forsvart og flere blir det.

Til tross for noe mindre fokus på fangst og lagring av CO2 i Longyearbyen, og resten av verden for den del, så er vi fremdeles i farta på forskningsfronten, da især innen undergrunns-lagring i ikke-konvensjonelle reservoarer. Unis CO2 LAB har vært et trekk plaster for samarbeid med nasjonale og internasjonale forskningsinstitusjoner. Noen av oss drar ned til Sør Afrika, som er en storforbruker av kullkraft, neste år for erfaringsoverføring. Lærdom fra Longyearbyen er etterspurt langt utenfor landets grenser.