Tallet de misliker

Det har blitt flere folk i Longyearbyen de siste tiårene, men det er ikke-norske innbyggere som står for økningen. Tall vi presenterte forrige uke, viser at det siden 2006 har blitt 130 færre nordmenn. I samme periode har de ikke-norske innbyggerne økt med 291. Rent praktisk og sosialt har det liten eller ingen betydning for oss som bor på Svalbard. Tvert imot er det internasjonale samfunnet en berikelse, men for Norge som nasjon er det en utfordring, for dette er ikke i henholds til myndighetenes og Stortingets mål på øygruppen. Regjeringen vil neppe si det offisielt, men denne utviklingen bekymrer.

Vi kan selvsagt se på utviklingen i folketallet på samme måte som på fastlandet, men på Svalbard er det annerledes, siden et viktig mål i norsk svalbardpolitikk er å opprettholde et livskraftig familiesamfunn på Svalbard og samtidig ivareta tilstedeværelse og suverenitet. Regjeringen presiserer i statsbudsjettet for 2015 at et av hovedmålene er «oppretthalding av norske samfunn på øygruppa». Dette kan tolkes, men samlet er det liten tvil om at ønsket er at flest mulig nordmenn skal bosette seg her. Regjeringen er derfor svært oppmerksom på det som skjer, og ikke minst når landet utfordres på Svalbard. Dette er en situasjon Justis- og beredskapsdepartementet følger nøye med på, sier ekspedisjonssjef Kjerstin Askholt i Polaravdelingen.

Svalbardtraktaten tillater ikke forskjellsbehandling av folk fra land som har anerkjent den, og selv om Svalbard nok er for spesielt interesserte, er det et attraktivt sted å leve og bo. Men da må man klare seg økonomisk, og med færre arbeidsplasser risikerer departementet å registrere at tendensen i fordelingen mellom i norske og ikke-norske fortsetter. Den samme utfordringen har på mange måter Unis hatt, hvor den norske andelen studenter har ligget langt under målet på 50 prosent. Det kan de gjøre noe med ved å innføre kvoter. Så enkelt er det ikke med bosetting på Svalbard, derfor handler det om å gjøre det mer attraktivt å bosette seg her, og et virkemiddel da er interessante og spennende jobber. Kanskje får vi et svar i den bebudende svalbardmeldingen.

I mellomtiden fikk norske myndigheter seg en støkk da den russiske visestatsministeren Dimitrij Rogozin dukket opp og faktisk viste finger'n. Med ett ble nesten Per Arne Totlands nye spenningsroman virkelighet. Det var muligens en ekstra bonus for Totland, som var innleid som pr-rådgiver for Longyearbyen lokalstyre i prosessen for å sikre krisehjelp til Store Norske.