Kom for fjella, ble for folka

Innlegget ble først publisert på Rossis Facebook-side.

«Kvifor vil ikkje folk bli?» spør Line Nagell Ylvisåker på lederplass i ukens Svalbardposten.

Men, vi vil jo det! Der kommuner på fastlandet lokker med billige tomter og gratis SFO, har vi i Longyearbyen måttet kjempe for både bolig og barnehageplass. Likevel jobber vi hardt for å bli.

Selv om jeg har bodd en del rundt omkring i verden i mitt liv, var det å bosette seg i Longyearbyen noe av det mest krevende, men kanskje også mest eksotiske jeg har gjort. Her er så mange salater å tråkke i, så mange koder det tar årevis å bli kjent med.

Samtidig er hjelpen aldri mer enn en Facebookpost unna.

Etter at minstemann var født innså Øyvind og jeg at vi hadde endt opp i hamsterhjulet. Vi fant ut at vi måtte gjøre noe annerledes i småbarnsåra, vi kunne ikke bare la ti år forsvinne i en mølje av bleier, barnehagehenting og leselekser. Vi måtte gjøre noe vi kom til å huske på gamlehjemmet. Vi ønsket oss nærmere naturen, og begynte å drømme om Sogndal, Romsdalen og Lofoten. Så ble jeg tilbudt en jobb på Svalbard.

Vi har forsøkt å flytte både opp og ned, og opp igjen. Likevel, da vi kom tilbake i januar 2021 var vi forberedt på en helt annen måte enn tre år tidligere. Kredittkortene ble dratt, scootere, rifler og inReach kjøpt. Medlemskap hos LJFF ble betalt, og hytteturer gjennomført. Selv om vi tidvis sto med iskalde barn og forsøkte å skape god stemning i en trekkfull rønne, kjente vi denne gangen på en større mestringsfølelse. Denne gangen hørte vi til.

Da jeg jobbet for reisearrangøren Hvitserk, som hadde Nepal øverst på lista over reisemål, pleide gjestene å si at de dro første gang for Himalaya og fjellene, men kom tilbake for menneskene. Slik er det med Longyearbyen og.

Selv om jeg elsker utsikten til Hiorthfjellet, er det menneskene som gjør Longyearbyen til et godt sted å bo: Sysselmesterførstebetjenten som responderer på guttas ivrige vinking med å blinke med blålysa. Turmammaene som lufter en sliten kropp og sjel, selv når været er dårlig. Kollegaene som sørger for nok utfordringer og masse latter på jobb. Folka på biblioteket, sykehuset, Svalbardbutikken, SSU, flyplassen, som får dette lille samfunnet til å gå rundt.

Vi er heldige som får bo på Svalbard, men Svalbard er også heldige som har oss. Vi bidrar inn til samfunnet som kakebakere, svømmetrenerassistenter, isbjørnvakter og frivillig hos Røde Kors. Som norsk barnefamilie er vi løpere i et geopolitisk sjakkspill. Vi er strategisk viktige, men kan likevel ofres for et tårn eller dronning om nødvendig. For eksempel når boligkabalen ikke går opp.

I løpet av tiden i Longyearbyen har vi testet ulike boformer. Leiligheten i «lyckliga gatan», Vei 236, var fremforhandlet av daværende arbeidsgiver. De to årene i spisshus var latterlig billige, med en leiepris på 50,- kvadratmeteren. Nå sitter vi på en tidsbegrenset leiekontrakt til en pris som hadde gitt oss en enebolig med hage, sjøutsikt og svømmebasseng i Asker.

Et forsøk på å leie bolig via ovennevnte Facebookgruppe resulterte i et tilbud om en hybel på 30 kvadratmeter, og en forespørsel fra Svalbardposten om å stille til intervju. Jeg takket nei til begge.

I klassen til Peter forsvinner over 20 prosent av elevene til sommeren (men det er fortsatt ingen familieboliger til leie). Tiden vil vise om vi blir en del av årets flyttestatistikk.

Vi har lyst til å bli, lyst til at Fredrik skal begynne på fantastiske Longyearbyen skole. Jeg elsker at jeg slipper å låse bilen, at dagens handletur er en sosial event i seg selv og som bidrar til at ukeshandling er helt utenkelig. Jeg elsker at pappa har fått seg turnusjobb på sykehuset, og mange måneder i året bare bor hundre meter unna. Jeg elsker at gutta blir noen robuste små friluftsfolk, som ikke kimser at minus 20, og at Fredrik spør om Vei 500 er en motorvei.

Finn-søket på fastlandet er intensivert. Kommuner som lokker med gratis SFO, og billige boligtomter frister. Utsikten til fjellene er der og.

Da jeg sluttet på Unis fikk jeg et litografi av Olaf Storø som heter «Me set ikkje spor.»

Det var et ironisk navn på et bilde, tenkte jeg. For det er nettopp det Svalbard gjør.

Kvifor vil ikkje folk bli?