LESERINNLEGG | PER B. BROCHMANN
Statens knugende hånd- eller tilrettelegging?
Statlig politikk og opptreden skaper en økende frustrasjon i Svalbard-samfunnet. Vi opplever dessverre statens knugende hånd, i stedet for tilrettelegging for mangfold og vekst i sivilsamfunnet.
Vel og merke har vi vært gjennom en del utfordrende år, men veien fra taler om å satse på et familiesamfunn med variert næringsliv oppleves veldig langt fra der vi er i dag. Min påstand er vi er i ferd med å få et A- og et B-lag her på Svalbard. Staten og de ulike statlige virksomheter – og oss andre.
Boligpolitikken det fremste eksemplet
Det vises tydelig i boligpolitikken i lokalsamfunnet, i den grad vi har en boligpolitikk. Det er alvorlig mangel på boliger og leiligheter i Longyearbyen, og det ble selvsagt ikke bedre etter storbrannen tidligere i år der 12 boenheter forsvant.
Myndighetene mener pr. nå at det ikke skal bygges nye boliger i privat regi. Men Statsbygg skal bygge ut, og staten kjøper opp boliger, for dernest å leie ut til statsansatte i en av de mange etatene som er lokalisert til øygruppa.
Boligmangelen fører selvsagt til økt prispress. De som klarer seg å skaffe seg bolig eller leilighet uten å være offentlig ansatt, risikerer at halvparten av lønna går til husleie.
Jeg håper inderlig at dette ikke er en ønsket politikk. Men, i praksis ender staten og statlig styrte virksomheter med å fokusere på seg selv og sine.
Boligpolitikk nøkkelen til variert næringsliv
Skriver jeg for «min syke mor»? Ja, selvsagt også det. Hurtigruten Svalbard er avhengig av at ansatte får boliger til en «levelig» pris, vi er avhengig av bolyst, vi er avhengig av alt det som skaper attraksjonskraft i forhold til kompetente mennesker. Dette gjelder hele reiselivet og sivilsamfunnet for øvrig!
Jeg er redd for at ulike statlige myndigheter ikke ser hva som er i ferd med å skje. Enten sitter besluttende myndigheter for langt unna, eller så er det silo-tenkning som gjør seg gjeldende. De fokuserer på egne behov, og glemmer fellesskapets behov for helhetstenkning.
Norsk Svalbard-politikk og norsk suverenitet må handle om et samfunn med mangfold av næringsliv og aktivitet. Som myndighetene har beskrevet før; forskning, utdanning og reiseliv er blant de strategiske satsingsområdene.
En hånd som tilrettelegging for mangfold og vekst
Nå er det fryktelig lang mellom lovordene og praksisen. Staten må tilrettelegge for en realisering av de strategiske planene. Det krever forståelse for situasjonen og behovene lokalt, og derfor god dialog med næringsliv og lokalstyret.
2022 har dessverre ikke vært preget av en slik dialog.
Skal vi få til et variert næringsliv som er attraktivt å bli en del av må vi ha en boligpolitikk som legger til rette for dette. Ikke det ensidige fokuset vi møter fra staten i dag.
Jeg vet ikke, men vi kan jo spekulere hvorvidt dette er påvirket av «det store bildet». Som kjent har Regjeringen besluttet at stemmerett og valgbarhet på Svalbard forutsetter 3 års botid i en norsk kommune på fastlandet. Noe som her hos oss medfører at hundrevis har mistet stemmeretten.
Argumentasjonen har fra Regjerings-hold handler om suverenitet, norsk svalbardpolitikk, og om legitimitet og troverdighet i lokalpolitikken.
Svalbard-samfunnet er utviklet og drevet av et utrolig flott og avgjørende mangfold. Vel 52 nasjoner er representert. Ved å ekskludere disse fra innflytelse, og ved IKKE å legge til rette for den «sivile delen», svekkes Svalbard-samfunnet.
Og da svekkes også norsk suverenitet på lang sikt.