Hvor mye is må det være rundt Svalbard før det ikke er nødvendig å stenge fjordene?

Kjære Kjerstin Askholt og Morten Wedege!

Jeg har stor respekt for mye av det arbeidet som gjøres hos dere, men nå er det nok på tide å tilpasse kartet til terrenget. Morten Wedege forsvarte i forrige ukes Svalbardposten stengning av fjordene med at det hadde vært få søknader om dispensasjon og at beslutningen ble tatt før koronakrisen. Han unnlot å svare på det viktigste spørsmålet: Hvordan kan man bruke fjorårets argument om lite is som grunn til å stenge fjordene i år? Og viktigst: Nå strekker isen seg til Bjørnøya: Hvor mye is må det være for at et av Svalbards flotteste turistområder skal kunne gjenåpnes i sesong?

Det at det er få som har brukt tid på å søke om dispensasjon er en minst like stor avsporing. Det krever mye ressurser og mot for å sloss mot Sysselmannen. Det er samtidig en enorm sløsing med fellesskapets ressurser at Sysselmannen skal bruke dyrebar tid på å innføre unødvendige forbud.

På fredag 13. mars, samtidig som de fleste bedriftene i Longyearbyen kjempet for sin eksistens fordi det ikke kommer turister til byen og isforholdene snart tangerer rekordåret 1998, velger Sysselmannen å stenge fjordene på grunn av lite is og mye folk(!). Det hadde tatt kanskje fem minutter å omgjøre en slik forskrift fordi den åpenbart ikke lenger gir mening, ikke minst på grunn av gode isforhold, men Sysselmannen er et godstog som tydeligvis ikke kan snu når en beslutning er tatt dersom terrenget skulle endre seg.

(Innlegget fortsetter under kartet.)

For turistnæringen, hvis den finnes når denne krisen er over, er Tempelfjorden og Billefjorden en viktig del av deres levebrød. Fjordene er også en forsvinnende liten del av isen på Svalbard i år. I stedet for å bruke de reglene som allerede finnes i forhold til dyrelivet, velger Sysselmannen kollektiv avstraffelse på grunn av tidligere enkelthendelser. Det er som å nekte folk å kjøre på en vei, fordi noen brøt fartsgrensen, istedenfor å ta de som bryter den. I tillegg til at disse reglene har vært oppfattet som et løftebrudd mot turistnæringen fordi det påvirker avtalen om turområde 10, så fremstår det mer og mer som en parodi. Drar man på safari i Afrika forventer man å se en løve. Det blir ikke mindre løver av at turister får se dem på en ansvarlig måte og samtidig lærer om hvor viktige de er for økosystemet. På samme tid må vi huske på at turister som kommer til Svalbard håper å se isbjørn på en forsvarlig måte. Stengning av områder der det kan være mulig å se isbjørn vinterstid gjør naturligvis reiselivsproduktet betydelig dårligere. Folk får det med seg, og søker seg derfor mot cruise hvor sjansen til å se isbjørn er mye større.

For Norge er det viktig med helårsarbeidsplasser i Longyearbyen. Det er det som trygger norsk suverenitet over tid. Cruisebåtene, som tar i bruk en mye større del av Svalbard enn fastlandsturismen, er der vi har sett den store veksten det snakkes om. Den landfaste turismen i Longyearbyen er allerede begrenset i form av tilgang på regulerte hotellsenger. For cruise er det for tiden ikke noe tak. Kjære Kjerstin, ta frem iskartet over Svalbard – og mål opp hvor stor prosentandel av isen som ligger i områdene dere nå har stengt versus at det er turistnæringens kjerneprodukt dere har fjernet.

Med vennlig hilsen

Morten E. Astrup

Styreleder, Svalbard Adventures