Den vanskelige rundkjøringen

For det første: Jeg har bil og den bruker jeg mye. Jeg liker å kjøre bil, den er varm og god, firehjulsdrift med god klaring. Jeg har cirka 500 meter til butikken, men likevel hender det at jeg bruker bilen for å handle. Jeg prøver å skjerpe meg, men det er så lett å bruke bilen og parkering er ikke et problem. Denne vanen hadde jeg aldri da jeg bodde på fastlandet. Det har aldri hendt i mitt yrkesliv at jeg har kjørt bil til jobb. Bilen ble brukt for å komme seg ut av byen, på ferie i Nord-Norge og en og annen gang på storhandel. Men så bodde jeg i Oslo.

Da LPO Arkitekter publiserte sin undersøkelse «Folk om Longyearbyen» i fjor, var noen av punktene som ble trukket fram: bilbruken og manglende tilrettelegging for myke trafikanter. Eller som en sa: «Veldig mye av de godene vi har gjennom arbeidsgiver gjør at det kanskje ikke blir så mye til gode. Man kunne tenke noe mer fremtidsrettet i en liten by som vi er i. Hvis jeg skulle ønske meg en ting da er det at man hadde fått bilbruken markant ned.»

Nå kunne Longyearbyen få sin første rundkjøring, men dette kokte bort i siste lokalstyremøte. Diskusjonen blant politikerne dreide seg i hovedsak om de økonomiske kostnadene. Spørsmålet var om summen for en rundkjøring heller skulle brukes til de mindre tiltakene, som gangfelt, skilt, fartshumper og belysning.

Bakgrunnen for forslaget har sammenheng med at biltrafikken er uforholdsmessig stor sammenliknet med befolkningsstørrelsen. Longyearbyen er en bilby og det er mulig å forstå. Mange har ikke utgifter til bil, været kan være ufyselig og du trenger ikke tenke på forsikring og slitasje.

Etter at trafikksikkerhetsplanen ble vedtatt i november i fjor ble flere tiltak behandlet under lokalstyremøtet tirsdag kveld. Blant annet kunne vi fått Svalbards første rundkjøring og gangvei i krys- set mellom Hilmar Rekstens vei og Vei 232. Nå har det tidligere vært foreslått rundkjøring på samme sted, noe som førte til heftige protester og hele planen ble skrinlagt. Nå ble det ingen rundkjøring denne gangen heller.

Det er flere problematiske trafikkområder i byen. I LPO Arkitekters undersøkelse ble disse trukket fram:

• Gruvedalen, særlig Vei 238 og 232
• Krysset Vei 400/600 (Adventveien) både mot hundegården og flyplassen
• Hilmar Rekstens vei
• Krysset på Blåmyra ved Kullungen
• Krysset på vei 500 ved Radisson og UNIS
• Veien opp til Skjæringa

Trafikksikkerhetsplanen tar også sikte på å gjennomføre tiltak i en del av disse områdene, som å innføre enveiskjøring i Hilmar Rekstens vei. Anbefaling i retning sør. Fartsdump på vei 232 før kryss mot Hilmar Rekstens vei og opphevet gangfelt over vei 229 mellom gågata og Polarhotellet.

Det som mangler i planforslaget, er utvikling av nye gangveier og bedre tilrettelegging for syklister. Eller som en av dem som ble intervjuet i LPO-undersøkelsen sa: «Jeg bruker veldig mye bil. Jeg er lat. Men – hadde det vært mer tilrettelagt for sykkel, så hadde jeg gjort det.» For det er en utfordring å bevege seg langs veiene, bortsett fra der det er tilrettelagt med gang- og sykkelveier. Blant annet å gå langs hovedveien fra SSU til kaia er en utfordring for den modige. Her går du langs veien mellom biler i ulik fart, tunge lastebiler og hjullastere med piggene ute. Da ønsker du helst å bruke bilen.

Longyearbyen er som sagt en bilby, som mange andre steder i distriktet på fastlandet. Men det er mulig å tenke seg om hver gang vi setter oss bak rattet. Eller som det ble sagt i undersøkelsen: «Det er mye trafikk her. Og så mange biler. Og folk kjører liksom 300 meter, eller 500.»