Gruveindustrien er en langsiktig næring

Hvorfor er langsiktighet grunnpilaren i alt vi foretar oss?

For det første tar det lang tid å komme i driftsposisjon, idag kan KU ta opp mot ti år, videre skal produksjonsutstyr skaffes og bygges. Mange av oss har kompliserte verdikjeder og det er svært kapitalkrevende.
For det andre så investerer vi som regel i et hundreårs-perspektiv, vi vet at ressursvarigheten krever at vi er i stand til å være langsiktig tilstede, i gode tider og i dårlige tider. Vi leverer kritiske råvarer og er første ledd i alle industrielle verdikjeder og i svært mange samfunnsprosesser. Vi er konjunkturutsatt derfor kan vi som eiere ikke tømme kassa i gode tider, vi må spare og sikre egenkapital slik at vi overlever de dårlige tidene. For vi vet at de kommer.

Å overleve de dårlige tidene handler om to ting, først og fremst skal vi representere trygge økonomiske arbeidsplasser i alle de små og store lokalsamfunnene vi er til stede i, slik sikrer vi også den kritiske kjernekompetansen vår.

Nummer to er selvfølgelig det samfunnsansvaret vi har for å produsere de mineraler (råvarer) privat industri og det offentlige er avhengig av, enten det er gode eller dårlige tider.

Store Norske Spitsbergen Kulkompani har siden 1916 representert en unik og nasjonalt svært viktig hjørnestensbedrift for Norge. De har naturligvis vært en betydelig og viktig kullprodusent, men de har også vært den aktøren som har båret Svalbardsamfunnet og bygget Longyearbyen. Det er den helårlige kontinuerlig verdiskaping som har generert behov for varer og tjenester, som transport, mat, renhold, teknisk vedlikehold, maskiner, biler m.m., som holder- og har holdt liv i samfunnet på Svalbard.

Bedriftens tilstedeværelse har også hatt en nasjonal betydning, da norsk bosetting og et levende samfunn er avgjørende for å sikre norsk suverenitet på Svalbard.

Den manglende viljen til å beholde Store Norske, vi nå er vitne til, kan sammenlignes med et tenkt scenariet om at regjeringen i 1978 ikke hadde turt å være langsiktige i sitt eierskap i Det norske oljeselskap (nå Statoil). Tenk om de hadde latt engstelsen for de store kostnadene og alt det ukjente ta overhånd, og ikke hadde trodd på den langsiktige oppsiden for det norske samfunnet, med å bli sittende i eierskapet?

Dette er elementær samfunnskunnskap og samfunnsøkonomi, men når vi opplever at et overivrig voksende flertall på Stortinget med regjering og embetsverk i spissen, gjennom de ti siste årene, kun ønsker å stoppe kulldriften på Svalbard - ja, da er det stor grunn til bekymring for flere enn gruveindustrien!

I forrige uke vedtok styret i SNSK å stenge gruven i Svea, dette var siste vers i en lang og stolt nasjonal industrihistorie. Denne historien har hatt en gradvis mørknende avslutning det siste tiåret.

Det var nemlig da staten tok over ledelsen av SNSK og Robert Hermansen dessverre måtte forlate bedriften, at dette dystre kapitelet startet. Inkompetent ledelse fikk lov til å innta selskapsstyringen.

Med inkompetent mener jeg ledelse som ikke har kjernekompetanse og erfaring fra verdikjeden til gruveindustrien. Disse ledelsesperiodene har hatt svært mye kompetanse, men som i alle andre næringer så er rett kompetanse også i gruveindustrien en svært viktig verdidriver. Med verdikjedeforståelse menes at det er helt essensielt at man forstår hva som er kritisk produksjonskompetanse, og at man forstår hva som er gruvas verdidrivere og kostnadsdrivere. Disse driverne skiller seg faktisk helt fra både embetsverket og fra prosess- og teknologiindustrier, som ofte befinner seg i andre enden av produktets verdikjede.

Det mest alvorlige i denne situasjonen Norge og Svalbard nå er i, er at den kritiske og unike industrikompetansen SNSK har bygget opp innen arktisk gruvedrift, nå forsvinner fra Svalbard. Dette er en kompetanse som må sikres i dagens nordområdesatsing, kappløpet om Arktis m.m., denne kompetansen er eller var - vårt unike konkurransefortrinn.

Som styreleder i Norsk Bergindustri etterlyste jeg flere ganger ressurskompetent eierskap, jeg ville og vil fortsatt ha et Naturressursdepartement. Hadde mineralnæringen i 1984 blitt med til OED da Industridepartementet ble lagt ned og man politisk, som i resten av verden, hadde fokusert på en helhetlig og langsiktig naturressurspolitikk for olje, gass og mineraler samlet, ville dette gitt de rammevilkår vi dag mangler, også for Store Norske.

For med forrige ukes vedtak i SNSK sitt styre, har vi som nasjon satt oss i en vanskelig posisjon med tanke på substans i norsk tilstedeværelse i Arktis.
- Vi har satt vår nasjonale sikkerhet på Gult og innen kort tid RØDT.
- Vi har gitt fra oss muligheten til å sitte i førersete i utviklingen i Arktis
- Vi bidrar til å øke klimautslippene, ved å fjerne det reneste og mest miljøvennlig produserte kullet i verden.
- Vi har fratatt oss selv muligheten til å bidra til bærekraftig utfasing av kull og parallelt kartlegge ressursbeholdningen på Svalbard for ny kompetent gruvevirksomhet på viktige mineraler for fremtiden og for langsiktig tilstedeværelse.