Putins nakkegrep

Jeg møter henne ved kulturhuset, i sentrum av Barentsburg. Det var noe med skikkelsen der hun kom gående. Et lite nikk og et stillferdig «hello» hadde fått oss til å stoppe. Hun snakker haltende engelsk og forteller at hun er russisk. Det var etter at jeg hadde presentert meg og fortalt hvor jeg kom fra, at hun spurte og jeg utbrøt «what?».

– Do you hate me, gjentar hun.

– No, why should I?

Hun har trukket hetten på jakken over hodet, og snørt til. Det gjør ansiktet mindre og øynene større.

Vi snakker om krigen, hun forteller at hun skjemmes over å være russisk, at krigen nager og gjør henne søvnløs. Hun har aldri vært interessert i politikk. Hun vil bare leve sitt liv i fred. Hun nevner ikke Putin med navn, men som «this person». At denne mannen ikke tenker på konsekvensen av det han har satt i gang, og hvordan det går ut over folk.

– Det er ikke bare det ukrainske folket som lider, det gjør også unge russere, sier hun.

Jeg velger å kalle henne Anja. Hun fortsetter oppover mot de ruvende boligblokkene.

Jeg er eneste gjest på hotellet, etter at flere av turistbedriftene i Longyearbyen har valgt å boikotte den russiske bosettingen. På tv-en er det Putin i alle kanaler, bare avbrutt av utenriksminister Lavrov. Jeg vet hva Lavrov sier, uten å kunne russisk. Etter i mange år ha opptrådd både som en humørfylt og beleven statsmann, er han nå redusert til Putins bryske bulldogg som uten videre lirer av seg de etter hvert så kjente løgnene.

Jeg minnes også den gang Sergej Narysjkin, en av Putins bunkerkamerater og sjef for Russlands utenlandske etterretningstjeneste, landet i Longyearbyen som leder av en russisk regjeringskommisjon. Det var høsten 2007 og Narysjkin varslet økt russisk aktivitet og at Russland hadde langsiktige planer på Svalbard. Han framsto med smil om munnen og glimt i øynene. Siden er munterheten erstattet av bisterhet.

Generalkonsul Sergey Gushchin er imøtekommende og vennlig og omtaler krigen som «this event» og har også tatt inn «special military operation» i vokabularet. Han er i så måte helt på linje med sin sjef, Vladimir Putin.

Han forteller at tidligere kunne det hende at det oppsto slåsskamper mellom gruvearbeideren, helt spontant og til og med i kantina. Kniver skal også ha vært i bruk. Det handler om før og etter. Før gikk det på kniven løs, etter «this event» har slikt ikke forekommet. Roen kom med krigen, altså.

Gushchin snakker om denne «special military operation» som en frigjøring. Han snakker også uten besvær om ukrainere og nazister som om det er synonymer. Noe jeg også påpeker.

Han påstår at siden Maidan-revolusjonen i sentrum av Kyiv i 2014, har vokst fram en nazikultur i Ukraina.

– Det er spesielle nazibataljoner utstyrt med naziemblemer, med hakekors og andre symboler. Jeg har sett mange fotografier som norske media ikke viser. Det er alt dette som rettferdiggjør vårt mål.

Ikke et eneste øyeblikk ser jeg tegn til at konsulen snakker mot bedre vitende. Han er absolutt en Putins mann. Samtidig som jeg innser at om han skulle gå på tvers av Putin ville han ikke vært russisk konsul på Svalbard. Da jeg nevner den russiske kvinnen som stilte spørsmålet om hat, reagerer han med taushet. At spørsmålet var et resultat av russisk propaganda, hvor det til stadighet blir gjentatt at vesten hater russere, ble ikke nevnt. Min forventning om en viss erkjennelse, en ørliten innrømmelse fra konsulens side forble i mørket. Diplomatiets nakne ansikt er uten følelser.

Gushchin bekrefter at det er uro i Barentsburg, at ukrainerne er bekymret for familien og vil hjem. Norsk luftrom er stengt for russiske fly, men det finnes alternative ruter til Ukraina.

Det konsulen ikke nevner er at ukrainske myndigheter har innført en lov som forbyr ukrainske statsborgere å arbeide for russiske selskaper. At de regnes som kollaboratører. Og at det vil skape problemer den dagen de vender tilbake til Ukraina.

Jeg rusler rundt i gruvebyen som jeg har vært innom utallige ganger siden mitt første besøk høsten 1976, den gang jeg drev forskningsstasjonen for Norsk Polarinstitutt i Ny-Ålesund. Vi ble hentet med de omstridte helikoptrene stasjonert på Kapp Heer-basen, og fløyet tilbake dagen etter.

Nå og da dukker et menneske opp. De fleste passerer med et lite nikk, andre med taushet.

En hel delegasjon dukker plutselig opp, med tre jenter side om side fremst. Jeg sier «hellooo» uten at jentene så mye som leer på et øyelokk. Bak følger to gutter og en voksen kvinne, som viser seg å være læreren. Hun stanser, smiler, kaller jentene tilbake og spør om jeg vil ta et bilde. Det er elever på luftetur i godværet, skolen ligger like ved. Selv uten å nevne krigen med ett ord, er den til stede i hvert øyekast og håndbevegelse. Læreren som stanser, som spør om jeg vil ta et bilde uten at jeg har tenkt tanken. Hun spør av høflighet, antar jeg. Og jeg spør ikke, av høflighet.

Ingenting er som det var for få år siden. Mistro og skepsis er tilbake, som det var i de kalde sovjetårene. I et slikt klima kan jeg bare glemme å komme i kontakt med gruvearbeidere. Jeg ser ryggen på et par av dem borti veien. Sannsynligvis ukrainere fra det rike kullområdene lengst øst i Ukraina. Fra Donbas hvor russere og ukrainere alt har kriget i åtte år og hvor tusenvis av mennesker er blitt drept.

Jeg undrer meg på om den russiske gruvedriften overlever denne krigen. Trusten har store problemer med å selge kulla. Kjøpere vil helst ikke havne i vanskeligheter på grunn av sanksjonene, i tillegg til at verdien på rubler er ustabil. Om Norge velger å stenge havnene for russiske skip, vil situasjonen for trusten bli ytterligere forverret.