Har Svalbardtraktaten opphørt?

Tidligere utenriksminister Ine Eriksen Søreide uttalte i svar fra Stortingets talerstol på spørsmål fra vår nåværende justisminister Emilie Enger Mehl den 16. desember 2020 at Svalbards miljølov i praksis er overordnet bergverksordningen. Hun hevdet i samme svar at det er uproblematisk for Norge at utmål tilordnet Store Norske faller i det fri. Daværende utenriksminister ga med andre ord på vegne av den forrige regjeringen uttrykk for en politisk vilje til å sette bergverksordningen til side. Vi har ikke hatt en politisk eller juridisk debatt i Norge om at hvorvidt det er ønskelig å argumentere for å løse bergverksordningen fra Svalbardtraktaten. Så vidt vi kjenner til er dette spørsmål ei heller underkastet dyptpløyende juridiske vurderinger. Er det virkelig regjeringens offisielle holdning at det tilligger Norge på holdbart folkerettslig grunnlag å innfortolke en slik adgang til å sette til side bergverksordningen helt eller delvis i medhold av de fullmakter og oppgaver Svalbardtraktaten opprinnelig tilordnet Norge i 1925? Grunnlaget for denne politiske linjen og forståelsen av hvilken risiko det kan utgjøre for Norges suverenitetshevdelse, har det ikke vært åpenhet omkring. Den nylig avgåtte regjeringen synes uten videre å ha lagt til grunn at all framtidig bergverksvirksomhet på Svalbard er uønsket og lar seg bringe til opphør ved innføring av ny norsk lovgivning.

Som næringsaktør med bergverksrettigheter på Svalbard kan vi ikke leve med slik usikkerhet som norsk svalbardpolitikk de senere år har avstedkommet. Vårt selskap er eier av utmål på Svalbard og avkreves årlig avgift til den norske stat for opprettholdelse av disse. På denne bakgrunn var det både oppsiktsvekkende og svært problematisk for vårt foretak at en fremstående representant for tidligere regjering framholdt at slike bergverksrettigheter i praksis er verdiløse. Ikke bare representerer dette starten på Norges ferd mot slutten som suverenitetshevder i medhold av Svalbardtraktaten. Gjennomføringen av slik politikk vil også sparke bein under all næringsvirksomhet på øygruppen. Slik uforutsigbarhet fra Norges politiske ledelse vitner om at den politiske risikoen er for stor for enhver Svalbard-investor, og det uavhengig av næring. Verneforslagene som er planlagt innført samtidig som pandemien har utløst global krise har særlig rammet reiselivsnæringen på Svalbard svært hardt og underbygger dette. Det er nærmest som om politikere og byråkrater uten ansvar for eller forståelse av verdiskaping søker å utnytte enhver anledning til å ofre nær sagt ethvert næringsinitiativ på det klimapolitiske alter. Dette rammer også næringer som i offisielle politiske dokumenter er beskrevet som satsningsområder og avgjørende for påkrevd opprettholdelse av norsk tilstedeværelse på Svalbard.

I likhet med leder for den lokale næringsforeningen, turistselskapenes destinasjonsselskap og cruise-aktørene, er vi bekymret for videreføringen av vår egen næring – både som investorer og fordi Norges tilstedeværelse i Høyarktis hviler på bergverksaktiviteten. Som statseid foretak underlagt Regjeringen er Store Norske ikke i posisjon til å protestere mot den utviklingen vi ser nå. Uansett må Store Norske sies over tid selv å ha fratatt seg siste rest av troverdighet når det kommer til håndtering av utmål. Store Norske har historisk opprettholdt et betydelig antall utmål basert på å være innrømmet tvilsomme dispensasjoner. Vedtaket om å avvikle driften av den siste norske gruva underminerer de for Norge positive effekter i forhold til andre traktatstater ved at store områder er belagt med utmål som vil falle i det fri.

Den siste tids diskusjoner i forbindelse med høringer om endringer i valgbarhet til lokalstyret, stemmerett, ytelser til bosatte mv, har med all tydelighet vist at en stor andel av lokalbefolkningen og representanter for politiske parter lokalt og sentralt, har gjort seg opp en mening om hva Svalbard og Longyearbyen er og skal være, uten i forkant å ha tatt behørig hensyn til reelle folkerettslige og norske internrettslige forhold.

Man må gjerne tenke at bergverksordningen er foreldet og ikke lenger relevant for livet i Longyearbyen eller resten av Svalbard, men den er like fullt folkerettslig bindende for Norge i forhold til alle de andre stater som har tiltrådt Svalbardtraktaten. Grunnleggende rettskildelære tilsier at Svalbardtraktaten med bergverksordningen som implementert del er å anse som Svalbards «grunnlov». De såkalte motstridsprinsippene vil måtte undergis grundig vurdering med sikte på å avklare om det er den norske svalbardmiljøloven eller bergverksordningen, etablert og vedtatt i medhold av Svalbardtraktaten, som har forrang i spørsmål hvor disse to forordninger står opp mot hverandre. Sistnevnte er en folkerettslig konstruksjon hjemlet i en internasjonal traktat som forplikter Norge i forhold til andre traktatstater, mens miljøbestemmelsene er en nasjonal lov. De øvrige traktatstatene har tiltrådt Svalbardtraktaten og bergverksordningen. Svalbards miljølov er ikke forelagt øvrige traktatstater og er ei heller ratifisert/godkjent av disse. Det er nærliggende å sammenligne Svalbardtraktaten med EØS-avtalen. Knapt noen – og i alle fall ikke norske domstoler - mener det tilligger Norge ensidig å avvike fra de bestemmelser denne gir anvisning på, med mindre det i selve avtaleteksten er åpnet for at Norge på enkelte områder reserverer seg. Tilsvarende må antas å gjelde om Norge skulle ha ønske om å reservere seg fra de forordninger Norge og norske foretak er underlagt i medhold av bergverksordningen.

Vi har tro på at dagens regjering har et fornuftig syn på hvilke regelverk som står seg best. Om Norge ikke respekterer folkeretten når det kommer til forståelsen av Svalbardtraktaten og bergverksordningen, kan vi fort bli satt utenfor når de øvrige traktatlandene skal diskutere øygruppen. Jonas Gahr Støre, den gang utenriksminister, sto ikke på deltakerlisten da den britiske regjeringen i 2006 inviterte EU, USA og Russland til møte om Svalbards framtid. Om vi legger til at både Kina og Russland hver for seg utviser stor interesse for Arktis, og at begge land ved flere anledninger har markert sin uenighet med Norge i Svalbard-spørsmål, bør Norge sørge for å ha et solid og bærekraftig fundament for sine disposisjoner. Skal Norge virkelig la Russland være alene igjen som bergverksaktør på Svalbard? Det bringer litt lys til en ellers mørk utsikt at Norges nye utenriksminister Anniken Huitfeldt signaliserer større interesse enn sin forgjenger for å holde kontakt med Russland, også om temaer som berører fortsatt norsk tilstedeværelse og suverenitetsutøvelse på Svalbard.

Da Svalbardtraktaten - og bergverksordningen i medhold av den - ble utarbeidet, fantes kun én av dagens tre stormakter. Blant de viktigste grunnene til at Svalbardtraktaten fikk det innhold og de virkninger den fra opprettelsen har hatt, var at Russland i kjølvannet av revolusjonen og etableringen av Sovjetsamveldet ikke var til stede under forhandlingene i Paris i 1920. Senere har Russland bydd opp til omkamp om Norges suverenitet. Vi må også huske at det her er tale om den eneste traktaten fra forhandlingene den gang som fortsatt er gjeldende traktatstatene imellom. Den gang utgjorde verdens befolkning under to milliarder. Borgerne i de stater som er tilsluttet Svalbardtraktaten er som kjent gitt nærmere angitte rettigheter. Befolkningen i disse statene utgjør i dag flere milliarder mennesker, som alle har rettigheter og ressursbehov.

Det folkerettslige fundament Norge i og med Svalbardtraktaten og bergverksordningen har for å hevde suverenitet over Svalbard, må respekteres og følges opp. Hensett til den internasjonale situasjonen vi for tiden opplever haster det med å få rettet opp den uheldige kursen norsk svalbardpolitikk har tatt de senere år. For hver dag som går svekkes Norges posisjon om vår politiske ledelse skulle fortsette på den forrige regjeringens linje. Det har aldri vært viktigere for Norge å basere sin svalbardpolitikk på tilsvarende forståelse av Svalbardtraktaten og bergverksordningen som øvrige – og i hvert fall flertallet av - traktatstater har inntatt. Norge har aldri hatt mer å tape når det kommer til suverenitetsutøvelse over og utnyttelse av de ressurser Svalbard inneholder, all den tid det aldri fra øvrige traktatstater har vært utvist større interesse for ressurser og territorium i nordområdene enn det vi som lever akkurat nå opplever.