Atle Husby til minne

Klokka er passert 10 norsk tid. Det er tirsdag 22. desember, og i Longyearbyen har minnestunden startet. Og jeg sitter her og gråter mine fattige tårer, langt fra minnestunden, og langt fra alle jeg vil holde rundt og klemme i sorgen over en kjær venn.

På en måte var det jo min skyld at Atle var i Longyearbyen. Som daværende leder i Utdanningsforbundet hadde jeg en rolle ved innstilling om tilsetting av ny SFO-leder, og hadde et telefonintervju med ham sammen med daværende avdelingsleder Anne Jahre. Vi fant tonen allerede i intervjuet, og har ledd godt mange ganger av enkelte ting som ble sagt da. Etterhvert ble Atle en av mine aller beste venner, og vi delte sorger og gleder, sang i kor sammen, og var turkompiser. Da jeg flyttet ned, var det Atle som tok vare på scooterstæsjet mitt og scooteren. Vi skulle da på tur sammen senere også!

Atle var en flott far, og mine tanker går nå til Rasmus, Mali og Bendik som har mistet pappaen sin, og til Aimée som har mistet kamerat Aklemann.

Atle var en fantastisk person. Han ble etterhvert nestleder i Utdanningsforbundet i Longyearbyen, og overtok som leder da jeg reiste i 2014. Også som fagforeningsmenneske markerte han seg, ikke bare internt, men også utad. Det mest trykte bildet i massemedia nå viser Atle holde apell ved markeringen mot den nye arbeidsmiljøloven. Og etterhvert fikk han lederjobb ved Longyearbyen skole, en ny milepæl i en karriere som sluttet så alt for brått.

Jeg snakket kort med ham fredag ettermiddag, om dagligdagse ting, om stormen som var ventet, og jeg var litt engstelig for om scooteren min hadde det bra. Tanken på om hvorvidt Atle var trygg sneiet ikke bevisstheten min engang. Lørdag sendte jeg en SMS kl. 10:55, etter at den første meldingen om raset kom på Facebook og spurte om han var trygg. Meldingen kom ikke fram, og etterhvert ble mine verste anelser bekreftet. Jeg savner ham så fælt, og kan ikke fatte at vi ikke skal snakke sammen flere ganger.

Jeg lyser fred over Atles minne, og sender mine kondolanser og varmeste tanker til alle som ble rammet i denne meningsløse katastrofen.

Tom Ramberg 
Helsinki