Atle Gadd Bjørkum til minne

Atle Gadd Bjørkum døde nær 98 år gammel 10. mars 2013.
 
Han kom til Longyearbyen første gang på ettersommeren 1956 for å overta som vintersjef i Store Norske Spitsbergen Kulkompani etter Knut Deinboll.
 
Atle var selskapets første vintersjef med merkantil bakgrunn. Han hadde ikke vært lenge i stillingen før han begynte å myke opp noen av skillelinjene i samfunnet. På Hotellneset ble det organisert fritidsaktiviteter, ikke minst for å unngå problemene som hadde vært blant ungdommene der ute høsten før. Ulykkesfrekvensen var relativt høy med årlige dødsfall. I et nært samarbeid med Arbeiderforeningens styre, hvor det satt folk med høy kompetanse, skapte han avtalen om Dødsskadefondet. Grunntanken var at gjenværende familie raskest mulig skulle motta økonomisk støtte, og det skulle sikres midler til barns utdannelse. Selskapet hadde produksjons­utstyr som var utviklet av ansatte. Bjørkum sørget for at det ble utbetalt økonomisk godtgjørelse, dette skulle også virke som incitament.
 
Gruvesamfunnet den gang har lite til felles med dagens Longyearbyen. Forbindelsen til fastlandet var med kullbåt i sommerhalvåret, vinterhalvåret var uten fysisk forbindelse. Telefonforbindelsen kunne være dårlig, og samtaler ble bestilt over telegrafen. Strukturen i samfunnet hadde samme trekk som var å finne ved gruver og større anlegg på fastlandet. Brakkene hadde 2-mannsrom med felles vaskerom, vaskefat og vanntank. Ved inngangen stod et tidligere melkespann med øse. Spannet inneholdt evaporert vann til å slukke tørsten. Bebyggelsen var spredd med Haugen som «navet». Lengst borte var brakkene på Hotellneset, der bodde ungdommene som sjeidet kull for hånd. Vegene var uten fast dekke. I sommerhalvåret stod støvskyen når en av de få bilene passerte, og søle klistret seg til skoene i andre perioder. Det har sin naturlige bakgrunn at skikken ble å ta av sko innenfor ytterdør. Ved herskende vindretning lå røyk og svovellukt i dalen fra brannen i kullfløtsen ved Gruve 2. Brannen var antent under angrepet av «Tirpitz» og «Scharnhorst» i 1943.
 
Det var i stillingen som salgsdirektør Bjørkun hadde sin styrke. Han hadde lang erfaring fra Norsk Brenselimport, var språkmektig, en ordekvilibrist med bergensk sjargong. Hans raske replikk og skarpe tunge kjente alle som har arbeidet i hans nærhet. I selskapet var det brytningstid og et kullmarked som krevde sterk innsats. Bjørkum stod løpet ut til han ble pensjonert i 1980. Hans karriere var ikke slutt etter dette, men det er en annen historie. 
 
I dag går våre tanker til hans kjære kone Ingelin. Hun er født i gamle Longyear­byen, og som ungjente evakuert til England i august 1941.
 
Vi lyser fred over Atles gode minne.
 
Rolf B. Røberg
Bergen