«Det er en grunnleggende høflighet her som er veldig uvanlig.»

Første gang jeg landet i Longyearbyen var 8 oktober 2018 – og jeg ble til 1 desember; denne gangen i 2020, var det november og desember jeg skulle være her – det var den aller første gangen jeg var på Svalbard og i Longyearbyen og hele byen med sine omkransende fjell var helt hvit av polar snø, og alt var kaldt og fremmed og samtid en del av kongeriket, bare med Nordpolen og isbjørner som nærmeste nabo; jeg var nysgjerrig på Svalbard ettersom jeg hadde vært på Færøyene og Island, men ikke Grønland som arktiske steder, og jeg har tenkt å reise til Grønland, ettersom jeg i fjor fikk et reisestipend til Grønland av Den Norske forfatterforeningen, slik sett var det flott å komme til Svalbard og Longyearbyen i 2018 og på nytt i 2020.

Den aller første gangen jeg var her måtte jeg gå meg en tur for å lukte på og lytte til Svalbard; det luktet svakt av svovel og det blåste kaldt og friskt, og rundt meg var det mye engelsk, mange slaviske språk, mange norske dialekter og selvfølgelig mye dansk, finsk og svensk, som jeg hadde forventet siden øya er svært internasjonal; som sagt det var første gang opp gågata mot Coop og Nordpolet før jeg gikk til Stationen og til KB; mens jeg skrev dette, under min andre gang, hadde jeg in mente et program på P2 om lukten av Norge gjennom 1000 år og den forskeren, som jeg ikke husket navnet på, mente at det må ha luktet fisk og våt ull av oss gjennom tusen år.

Tiden, skrev den polske poeten Wislawa Szymborska, er en gullsko som tråkker på evighetens slep.

Jeg satt på min hybel i 2018 i Longyearbyen og sluttførte en roman, som kom ut i 2019, det var «Jeg føler meg uvel, en roman om døden», det var den andre roman om min avdøde kone, den siste avsluttende, som jeg skriver på nå, slik at det skal bli en trilogi, som begynte i 2017 med «Penelope er syk» og som nå, håper jeg, blir avsluttet med roman «Langsom marmor», og som jeg også håper kommer ut på Gyldendal i 2021, og på mine mange turer til verkstedet til Artica, biblioteket, Kulturhuset samt KB og Svalbar, ble jeg kjent med mange av de som jobber og som bor her, og det var flotte typer, alle var veldig hyggelige og nesten like pratsomme som meg, liksom mørket og isøde får munnlæret på gli, og jeg fikk den rare følelsen av dette kunne ha vært som Norge på femtitallet, siden det er ingen som låser dørene til sine biler og hus, det er ikke for å være på femtitallet, det er for å hjelpe de som trenger akutt beskyttelse mot isbjørner; en annen ting som gjorde at jeg tenke på 50-tallet, var at det lå en gjenglemt lommebok på en benk ved skohotellet ved biblioteket og da jeg leverte den til en dame bak skranken på biblioteket sa hun at det var ingen som ville ha tatt den, men hun sa takk for at jeg leverte lommeboken til henne.

Liksom noe fra femtitallet skulle ha blitt arkivert her oppe, og holdt som noe særegent, og rett og slett blitt som et gjenglemt sted, som alle elsker på grunn av sin tilsidesatte tid, som om Longyearbyen er en stor parentes, men slik er det bare i den fiktive verden, den som vi finner i filmer og romaner, men ikke i den harde og voldsomme verden.

Allikevel er en type av god folkeskikk som henger igjen her, som om det er Longyearbyens egen stil som biter seg fast, men som kanskje er oppspist og forlengs borte på fastlandet, det vet jeg ikke noe om, all den stund dette er utenfor mitt område, men det er en grunnleggende høflighet her som er veldig uvanlig.

Men temperaturen var ikke som på femtitallet, for i november begynte det å regnet og all den praktfulle snøen forsvant, men snøen kom tilbake i slutten av november 2018 slik det også regnet da jeg kom hit i november for annen gang i 2020, og da ble det til og med satt en varmerekord på Svalbard, så noe er ute av ledd, slik det var for Shakespeares unge Hamlet ettersom hans onkel, drepte hans far, sin bror kong Hamlet, den unge Hamlets far, og ektet den ynge Hamlets mor, dronningen, slik var det mentale råtne klimaet i Danmark, og klima her oppe forsetter å være uregjerlig, som om den går sine egne veier, uansett hva vi prøver på, eller at vi ikke prøver nok, men så kom snøen tilbake i slutten av november 2020, og i begynnelsen av desember, der er vi nå og det begynner å minne litt om det jeg tror kunne ha vært Svalbard før, fratatt at det ikke er gruvene de nå lever av, men turister og de er jo borte ettersom en annen tragedie rammer Svalbard; klima er en stor ting, men den nye krisen er jo pandemien og fraværet av alle turistene, er en annen stor ting, om enn det ikke er smitte her oppe, så er fraværet av turister og det fraværet slår hardt på den polare lommeboken, men alt dette tar ikke bort det magiske med Svalbard og det er jo det polare som drar med sitt voldsomme mørke midt på dagen, for å parafrasere en kjent bok av den ungarske/engelske forfatteren Arthur Koestler.

Mørket her oppe i mørketiden er som et mørke i mørket og det er helt svart, som om det er mørket fra Nordpolen som ligger og duver rundt det lune bekkene i Longyearbyen; dette mørket, er helt eiendommelig svart, og den isende vinden er som mørkets underliggende tone av å være på 78 grader nord, og isbjørnenes nærhet er som det store knurret fra den ville naturen som ligger på lur over alt på Svalbard.

Longyearbyen ligger mellom Sukkertoppen og Platåfjellet og med sin smale stripen av lys, som et bekken eller en skål og der er det en polar sivilisasjon som klamrer seg fast, også med forgreninger mot Sukkertoppen og mot Isfjorden, og vil ikke gi seg på 78 grader nord med et dyreliv av isbjørner, reinsdyr, fjellrev, og polarrype, og ellers mange øde og mørke strekninger, men denne skålen av lys er som stahet satt i system, og som ikke gir seg og sett utenifra er det noe svært sjarmerende med dette lyset i kontrast til mørke midt på dagen og alle lever som om det er helt naturlig, når det er naturstridig med Coop ‘en, med Kroa, med Huset, med Galleri Svalbard, med sykehuset, med barnehagen, med Sysselmannens hus, med Svalbard kirke, med selvstyrehuset, med KB, med Stationen, med Svalbar, med alle hotellene, med UNIS, med Artica, med Blåmyra; og alle de forfatterne jeg kjenner på fastlandet retter sine øyner mot denne utposten ytterst i verden, og ikke bare mine kolleger, men mange klimaeksperter ser også opp hit, all den stund det skjer noe her akkurat nå og ingen vet hva som kommer til å hende, men alle er livredd om at det som nå skjer ikke er til å stoppe, og alle som jeg kjenner ber til de såkalte høyere makter om at klima må snu og kom hjem til seg selv.

Å stå i gågata ved skulpturen av gruveslusken, og for ikke å glemme i oktober, så legg merke til, ikke bare i oktober, men en hvilken som helst dag, vil jeg tro, i måneden at det ofte er en blomsterkvast ved de grove gruvearbeiderstøvlene, som en hyllest til gruvearbeiderne, for det var de som gjennom hardt arbeid dannet Longyearbyen, men ved å stå der og glane ned gata mot biblioteket, kulturhuset og Rabalder, og ned mot sykehuset og barnehagen og rett over gata mot SAS-hotellet og videre mot UNIS og så opp mot Hiorthfjellet, og før mørketiden, i oktober da fjellet var helt hvit inntil videre, så kom følelsen av det polare rommet og at en står midt i den lyse vuggen og merket tyngden av å være omringet av høye fjell; Rune Slagstad har skrevet i boken «(Sporten)» at Norge bør sees fra fjellet, eller som her, ved siden av gruveslusken, som er laget av Tore Bjørn Skjølsvik, og det å se Longyearbyen fra bunnen av den topografiske vuggen, all den stund denne vuggen er skapt høyt til fjells, som alt det som er skapt både til vanns og til fjells i kongeriket; det som er merkelig på Svalbard er fraværet av skog; det er mye vann, men ikke skog; dermed er vindens pågående larm larmede på en annen måte; det er Svalbards eget vinddrag; det er snerret som hvisker.

Det var uvant å komme tilbake andre november 2020, fra et drakonisk munnbind og hold avstand og mye håndvask, samt anti-bak i Oslo, til Longyearbyen uten smitte, og uten avstand, ut munnbind, og uten turister, men den polare vinden gir seg ikke og den første dagen jeg var her for andre gang så var det sandstorm og i gågata var det mange nye bygg på vei opp og maten var like godt på Stationen og vågehvalbiffen var strålende, som sist, og ved Artica hadde det kommet en ny leder, og en komponist fra Litauen bosatt i Oslo, som ‘artist in residence’ og som meg hadde han hybel på Blåmyra og noen av hans musikk lå uten på nettet og det var elektronisk musikk, samt mye trommer og da jeg hørte på musikken så tenkte jeg øyeblikkelig på en mildere utgave av den greske komponisten Xenakis; men han har også en helt annet siden, ettersom han er både komponist og billedkunstner og en østeuropeer som elsker å fortelle vitser; for ikke å glemme en ny og forekommende bibliotekar fra Tjøme.

Til alt hell fikk jeg bo i den hybelen jeg bodd i for to år siden, og utsikten var ikke den samme ettersom det som hadde vært hvitt fjell, nå var helt grått, og av alle ting var det en sandstorm i Longyearbyen, og det var mye støv i min hybel og mine sokker ble helt røde på undersiden, men mørket var det samme, og så begynte det langsomt å bli kjøligere og det kom snø, ikke mye, og jeg gikk turer for å se hva som var nytt i Longyearbyen og hva som var gammelt.

Men så falt temperaturen ned til det som pleier å være gjennomsnittstemperaturen i november og det kom mye snø, og noe lettet, i meg i det minste, og det ble kaldt og godt, og lyset i Longyearbyens bekken ble lun, og varm, og hva som er nytt og hva som er forskjellig fra den første gangen jeg var her og nå, om enn bare to år er for kort tid, og jeg var heller ikke ute etter noe empiriske studier som for å se etter svake og sterke paralleller; jeg var her bare for å jobbe og for å glane og for å dagdrømme, der er jeg en mester.

To ganger Svalbard er to ganger med et klima ute av ledd, men staheten til de som klamrer seg fast her, er den samme, og den fine roen på hybelen er den samme, men med litt mer snø denne gangen så noe kom tilbake, som jeg ofte hadde tenkt, var og er det polare Svalbard, med en isende vind, rett fra Nordpolen, så bare venter jeg på at snøskuterne skal løftes ned fra pallene de har vært på siden sist vinter, for å kjøre opp på fjellet for å møte det barske landskapets isøde, for det må jo være noe med dette isøde som dra oss til det lune og varme bekkenet mellom fjellene; vi vil bo og jobbe trygt for så å tre inn i det som er farlig og utrygt; alt det som er utenfor Longyearbyen, for isbjørnskiltene forteller at en bør ha med rifle og signalpistol, hvis ikke klima går enda mer ute av ledd, slik at all snøen og isen forsvinner, som «lacrimae rerum»; altså som «tingenes tårer», og om isbjørnene blir utryddet i sammen slengen da er ikke Svalbard lenger sval, men en polar ruin.