Det arktiske eventyret

Alle burde få oppleve noen år på Svalbard. Naturen, lyset og ikke minst de mange spennende menneskene som har valgt å komme hit til 78 grader nord.

Kort sagt: Det arktiske eventyret.

Men hvorfor velger nordmenn flest å reise ned etter noen år, mens andelen utenlandske statsborgere som blir mye lenger bare øker? Utviklingen er interessant og dramatisk.

45-55 prosent

Mandag denne uken var 2723 personer bostedsregisrert på Svalbard.

1047 av disse var utenlandske statsborgere.

35 russere bosatt i Barentsburg valgte under covid å registrere seg i det norske registeret. Likevel kommer de fleste av de rundt 200 ukrainerne og 150 russerne der i tillegg.

Dette betyr at ca. 45 prosent av de som i dag bor på Svalbard er utenlandske statsborgere, mens 55 prosent nordmenn.

Ser vi på Longyearbyen isolert sett var det på mandag nøyaktig 1000 utenlandske statsborgere bosatt her, og 1640 nordmenn. Prosentene blir da 38 og 62.

Tallene er verifisert av skatteetaten på Svalbard.

Bare de som har til hensikt å være på øya i seks måneder eller mer blir registrert som bosatt. Mange UNIS-studenter havner derfor ikke i registeret, mens elevene ved Svalbard folkehøgskole gjør det.

Eksakte tall for hvor lenge folk blir er heller ikke lett å finne, men for utlendinger kan dette nå være litt under fem år, mens nordmenn trolig ligger på rundt syv år og en liten håndfull måneder.

De i dag som har bodd her lengst er to som flyttet opp i 1964.

Klassedelt samfunn

Longyearbyen har alltid vært et klassedelt samfunn. Tradisjonelt var det store skillet mellom direktører, funksjonærer og gruvebusen.

Det samme skillet seg vi i dag mellom de stats- eller offentlig ansatte, de best betale fra næringslivet og de som jobber i service- eller turistnæringene.

Antall søkere til ledige stillinger går ned. Svalbard har aldri vært lønnsledende, selv om 800 stats- og privatansatte i Longyearbyen får et polartillegg på toppen av lønnen.

Svært mange også privatansatte har gunstig boligordninger, bil og kanskje tilgang på unike hytter eller andre frynsegoder gjennom sin arbeidsgiver.

Men om prisene på fastlandet har økt, har mat, postpakker, drivstoff, (snart) fjernvarme og en rekke andre varer og tjenester steget kraftig.

Derfor opplever trolig de fleste som flytter opp fra fastlandet en reallønnsnedgang og redusert kjøpekraft til tross for lavere skatt.

Har du renteutgifter nede får du heller ikke trukket disse av på skatten før du eventuelt flytter til fastlandet igjen.

Velger du å selge boligen før du reiser opp risikerer du at kapitalen du tok ut har krympet kraftig i verdi når du etter noen år skal kjøpe deg inn på et hett boligmarkedet igjen.

Svindyr «Svalbard-pakke»

På fastlandet eier over 70 prosent sin egen bolig, på Svalbard under ti prosent. Derfor må mange si fra seg den trygghet investeringen i egen velferdskapital utgjør når de velger å flytte opp.

«Svalbard-pakken» for en familie på fire med vintertøy, skuter, våpen og kanskje en bruktbil koster fort flere hundre tusen kroner.

Kjipe permisjonsordninger nede gjør også at det er vanskelig å tenke langtidsopphold her nord. Få arbeidsgivere ønsker å forlove seg for mer enn ett eller maks to år. Hvor fristende er det å si opp en god, fast jobb ned, for så om noen år å stille seg i køen av arbeidssøkere?

Og hvorfor skal ikke Longyearbyen som Nord-Troms og Finnmark få gratis barnehage og SFO? Der begrunner regjeringen tiltakene med at de ønsker langsiktig, norsk bosetting. Dette burde jo i enda sterkere grad gjelde Svalbard, spesielt siden norsk suverenitet og tilstedeværelse er en så etterspurt mangelvare.

Når vi på toppen av dette legger til at Svalbard ligger langt fra slekt og venner, at det vedtatt at dette ikke skal være noe velferds- eller livsløpssamfunn, er resultatet at nordmenns botid stadig krymper.

Drømmested

Om Norge er attraktivt for utlendinger, toppes Svalbard i tillegg av at du ikke trenger oppholdstillatelse så lenge du klarer å brødfø deg selv.

Til tross for manglende stemmerett i lokalvalg kommer de til et velsignet land med stabilt styresett og et nokså stabilt klima.

Mange opplever en kraftig inntektsøkning. Penger kan sendes til familie, eller kanskje sikre pensjonen ved å investere i egen bolig hjemme.

I noen kulturer er heller ikke trangboddhet noe problem, men heller en storfamiliefordel og en viktig del av det sosiale sikkerhetsnettet.

Ja, i Norge er det til og med lov til å kritisere både kong Harald og statsminister Jonas Gahr Støre uten å risikere noe som helst.

Derfor mangler mange utlendinger gode argumenter for å flytte fra Longyearbyen.

Komité-kø

Svalbard har samme effekt som fluepapir på statsråder, stortingsfolk og delegasjoner spesielt i de dager hvor det skjer andre, hyggelige ting her på øya. Eller når skutersesongen er på sitt vakreste fra mars og utover mot mai.

Det er nok ikke mange tettsteder i Norge med under 2500 innbyggere som får så mye topptungt besøk hvert bidige år som oss på 78 grader nord.

Klarer den som skal få godkjent et reiseforslag å lage en kombinasjon av et utvalg blant ordene Arktis, UNIS, Svalbard, geopolitikk, grønt skifte, miljøvern, næringsutvikling og ikke minst huske de obligatoriske ordene «orientering hos Sysselmesteren» bør søknaden være et sikkerstikk.

Lastes av?

Det er også slående hvor tilsvarende lite av den kunnskapen de besøkende på forhånd skriver at de ønsker å tilegne seg som senere kommer til uttrykk gjennom solide fotavtrykk i politisk håndverk.

Den nye kunnskapen om hva Svalbardsamfunnet virkelig trenger blir tilsynelatende lastet av flyet i Tromsø.

Det er påfallende hvor få av Longyearbyen lokalstyres høringsuttalelser eller andre lokale innspill som er blitt lyttet til der makta rår de siste årene.

Regjeringens erklærte mål om et norsk familiesamfunn i det arktiske eventyret behøver ikke å gå mot noen lykkelig slutt. Da må det blir mer attraktivt å bli her oppe over tid.