Hvilke venner har vi på Svalbard nå?
Vi trenger ikke Jon Michelets gjenferd for å si høyt at Putin kan landsette et spetsnaz-lag i Barentsburg.
Rasmus Hansson var Miljøpartiet De Grønnes første stortingspolitiker. Særlig i årene 1978 til 1997 var han mye på Svalbard.
Foto: Kåre M. Hansen
Jon Michelets røverroman «Orions Belte» hadde sovjetisk snik-imperialisme på
Svalbard som bakteppe. Michelets gjeng av glade polarboms snublet over
hemmelige sovjetiske lyttestasjoner og lyssky militær aktivitet på russernes
helikopterbase Kapp Heer.
Romanen kulminerer med helikoptre og mitraljøser og
blodsprut på dekket til de norske heltenes rustholk Sandy Hook. Revolusjonsromantiker Michelet strakk virkeligheten langt for å skru sammen
sitt forrykende plott i 1977. Såpass sent i den kalde krigen trodde få at
Sovjetunionen, tross invasjoner og kriger andre steder, ville finne på
militær-eventyr på Svalbard.
Sovjeterne var slemme, men tross alt ganske
rasjonelle og forutsigbare. Amerikanerne var også slemme, men ikke mot oss. Men
som sprek forfatter og rettroende ml’er ville ikke Michelet ødelegge moroa med
realistiske grunner til at Sovjet ikke bølla alt for mye på Svalbard. Grunnen
var jo at USA var Norges trygge allierte. Det bortimot første Donald Trump gjorde da han ble gjeninnsatt som president
var å kreve Grønland. Verden ble forferdet over at USAs president var så sprø,
og oppførte seg sånn mot grønlandske og danske venner.
Jeg skrev en tekst som het «Vil Trump og Putin dele Arktis?». Ingen ville
trykke den, men poenget var signalet Trump sendte til Putin: USA, og dermed
andre stormakter som Russland, kan gjøre hva de vil i sine «egne» interessesfærer. Grønland ligger i USAs interessesfære. Svalbard i Russlands.
En mulig konsekvens ligger i dagen: En avtale der Trump tar Grønland og Putin
får Svalbard.
Siden har vi lært at Trump er enda ondere og dummere enn noen hadde forestilt
seg. Og dessuten konsekvent på sitt vis. Han lemper vestens verdensbilde over
bord og kan finne på hva som helst. Mange har nå pekt på at ting kan skje på Svalbard. Vi trenger ikke Jon
Michelets gjenferd for å si høyt at Putin kan landsette et spetsnaz-lag i
Barentsburg, som så tar Sysselmesterens kontor, flyplassen og det
internasjonalt unike satellitt-mottaket til KSAT i Longyearbyen. Det kan igjen
bli blod på dekk. Hvem tror at Trump vil redde den norske overhøyheten over
Svalbard da?
På det norske fastlandet mener mange fortsatt at Norge klarer seg best alene,
også på et nytt politisk verdenshav hvor det blåser fra alle kanter. Vi får se
hvor mye mer Trump må finne på før den oppfatningen havarerer. På Svalbard vet alle hva som skjer. Folk hører regjeringen si at ingenting
tyder på at USA eller Russland vil skape problemer. Alle vet at det er riktig.
Og alle vet at det er feil så snart Trump eller Putin sier noe, eller noen
banker en geværkolbe i døra på Sysselmestergården. Samtidig skal folk leve
vanlige liv, gjøre viktige jobber, sove om natta. Folk trenger å vite at
regjeringen gjør mer enn å berolige.
På Svalbard finnes ingen mulighet for norsk alenegang. Svalbardtraktaten er en
skjør politisk konstruksjon av 44 land og deres interesser. Norge er ikke verd en sur snadd i Arktis hvis ikke et tilstrekkelig stort og sterkt flertall
av land ser seg tjent med at Norge bemanner sysselmester-embetet. Vi må bygge allianser på Svalbard som tåler et fjernere og kaldere USA. Det
eneste stedet hvor Norge kan lete etter allierte til et nytt fundament for
Svalbardpolitikken, er hjemme hos oss selv: I Europa og EU.
Nå er våre naboland
og EU de eneste Norge deler verdier med. Norge skal ikke hogge av kabelen til USA. USA er en god historisk alliert hvor
et skrekk-kabinett nå stjeler makten. Norge må holde fast på at det fortsatt
finnes et anstendig USA, og bidra til å få det tilbake.
Imens er det politisk
realisme å ruste oss for en epoke der USA er langt borte. Vi er svimeslått av utviklingen. Alt har gått for fort. Vi har for dårlig tid.
Vi er helt uvant med å tenke at det finnes løsninger uten USA. (For ikke å
fornærme SV og Rødt: De har alltid sagt at det finnes løsninger uten USA.
Deres
problem er at de beskriver sikkerhetspolitiske alternativer som de ikke tror på
selv en gang).
Å bygge et nytt eller utvidet grunnlag for trygghet på
Svalbard vil bli veldig vanskelig og egentlig kreve lang tid. Men vi har ikke
lang tid, og ikke noe alternativ. Norge må bygge et lag av mer aktive venner i nord. Den jobben kan bare begynne
i sør, i EU. Hvis Norge vil ha venner må Norge også være en venn. Om det ikke
er tydelig nok sett fra Løvebakken eller fra Stange, er det kanskje
Longyearbyen som må gjøre det helt klart: Norge må samarbeide mer forpliktende
med EU for å ivareta vår egen sjølråderett. I Norge og ikke minst på Svalbard.
Kos deg med Jon Michelet: Orions belte (roman 1977). Oktober forlag, Ny utgave.