Hvilke venner har vi på Svalbard nå?

Jon Michelets røverroman «Orions Belte» hadde sovjetisk snik-imperialisme på Svalbard som bakteppe. Michelets gjeng av glade polarboms snublet over hemmelige sovjetiske lyttestasjoner og lyssky militær aktivitet på russernes helikopterbase Kapp Heer. 

Romanen kulminerer med helikoptre og mitraljøser og blodsprut på dekket til de norske heltenes rustholk Sandy Hook. Revolusjonsromantiker Michelet strakk virkeligheten langt for å skru sammen sitt forrykende plott i 1977. Såpass sent i den kalde krigen trodde få at Sovjetunionen, tross invasjoner og kriger andre steder, ville finne på militær-eventyr på Svalbard. 

Sovjeterne var slemme, men tross alt ganske rasjonelle og forutsigbare. Amerikanerne var også slemme, men ikke mot oss. Men som sprek forfatter og rettroende ml’er ville ikke Michelet ødelegge moroa med realistiske grunner til at Sovjet ikke bølla alt for mye på Svalbard. Grunnen var jo at USA var Norges trygge allierte. Det bortimot første Donald Trump gjorde da han ble gjeninnsatt som president var å kreve Grønland. Verden ble forferdet over at USAs president var så sprø, og oppførte seg sånn mot grønlandske og danske venner.

Jeg skrev en tekst som het «Vil Trump og Putin dele Arktis?». Ingen ville trykke den, men poenget var signalet Trump sendte til Putin: USA, og dermed andre stormakter som Russland, kan gjøre hva de vil i sine «egne» interessesfærer. Grønland ligger i USAs interessesfære. Svalbard i Russlands. En mulig konsekvens ligger i dagen: En avtale der Trump tar Grønland og Putin får Svalbard.

Siden har vi lært at Trump er enda ondere og dummere enn noen hadde forestilt seg. Og dessuten konsekvent på sitt vis. Han lemper vestens verdensbilde over bord og kan finne på hva som helst. Mange har nå pekt på at ting kan skje på Svalbard. Vi trenger ikke Jon Michelets gjenferd for å si høyt at Putin kan landsette et spetsnaz-lag i Barentsburg, som så tar Sysselmesterens kontor, flyplassen og det internasjonalt unike satellitt-mottaket til KSAT i Longyearbyen. Det kan igjen bli blod på dekk. Hvem tror at Trump vil redde den norske overhøyheten over Svalbard da? 

På det norske fastlandet mener mange fortsatt at Norge klarer seg best alene, også på et nytt politisk verdenshav hvor det blåser fra alle kanter. Vi får se hvor mye mer Trump må finne på før den oppfatningen havarerer. På Svalbard vet alle hva som skjer. Folk hører regjeringen si at ingenting tyder på at USA eller Russland vil skape problemer. Alle vet at det er riktig. Og alle vet at det er feil så snart Trump eller Putin sier noe, eller noen banker en geværkolbe i døra på Sysselmestergården. Samtidig skal folk leve vanlige liv, gjøre viktige jobber, sove om natta. Folk trenger å vite at regjeringen gjør mer enn å berolige. 

På Svalbard finnes ingen mulighet for norsk alenegang. Svalbardtraktaten er en skjør politisk konstruksjon av 44 land og deres interesser. Norge er ikke verd en sur snadd i Arktis hvis ikke et tilstrekkelig stort og sterkt flertall av land ser seg tjent med at Norge bemanner sysselmester-embetet. Vi må bygge allianser på Svalbard som tåler et fjernere og kaldere USA. Det eneste stedet hvor Norge kan lete etter allierte til et nytt fundament for Svalbardpolitikken, er hjemme hos oss selv: I Europa og EU. 

Nå er våre naboland og EU de eneste Norge deler verdier med. Norge skal ikke hogge av kabelen til USA. USA er en god historisk alliert hvor et skrekk-kabinett nå stjeler makten. Norge må holde fast på at det fortsatt finnes et anstendig USA, og bidra til å få det tilbake. 

Imens er det politisk realisme å ruste oss for en epoke der USA er langt borte. Vi er svimeslått av utviklingen. Alt har gått for fort. Vi har for dårlig tid. Vi er helt uvant med å tenke at det finnes løsninger uten USA. (For ikke å fornærme SV og Rødt: De har alltid sagt at det finnes løsninger uten USA. 

Deres problem er at de beskriver sikkerhetspolitiske alternativer som de ikke tror på selv en gang).

Å bygge et nytt eller utvidet grunnlag for trygghet på Svalbard vil bli veldig vanskelig og egentlig kreve lang tid. Men vi har ikke lang tid, og ikke noe alternativ. Norge må bygge et lag av mer aktive venner i nord. Den jobben kan bare begynne i sør, i EU. Hvis Norge vil ha venner må Norge også være en venn. Om det ikke er tydelig nok sett fra Løvebakken eller fra Stange, er det kanskje Longyearbyen som må gjøre det helt klart: Norge må samarbeide mer forpliktende med EU for å ivareta vår egen sjølråderett. I Norge og ikke minst på Svalbard. 

Kos deg med Jon Michelet: Orions belte (roman 1977). Oktober forlag, Ny utgave.