Boligmangel i Longyearbyen – hvem tar ansvaret?

Arbeidstilsynet har nylig vært i Longyearbyen og avdekket skremmende boforhold blant leietakere. Resultatet? Pålegg etter alvorlige funn. Overrasket? Nei. Jeg håper politikere og byråkrater i Oslo tar seg tid til å lese saken – og kjenner på skammen over konsekvensene av sin egen boligpolitikk i byen.

Boliger i Longyearbyen er et knapphetsgode.

Samtidig demonstrerer Store Norske imponerende semantisk gymnastikk når de hevder å oppfylle sitt samfunnsoppdrag om å levere boliger til privat næringsliv. De viser til SSBs definisjoner av statlige og ikke-statlige aktører for å rettferdiggjøre sin påstand: Store Norske leverer på oppdraget og Longyearbyen har dessuten nok boliger. Punktum.

Denne holdningen støttes fullt ut av deres eiere – statlige myndigheter i Oslo. Fra hovedstaden hører vi de samme mantraene om stabilitet og myndighetsutøvelse i nord. For mange utlendinger bor i Longyearbyen, hevdes det, og derfor må boligmassen strupes. Lokalbefolkningen skal forstå og akseptere denne politikken.

Konsekvensene av dagens politikk

Tilsynsmyndighetene har avdekket uforsvarlige og kummerlige boforhold, spesielt blant de som jobber innen renhold, servering og turisme.

- Vi har avdekket flere alvorlige feil. Enkelte steder har standarden vært virkelig ille, rapporterer Arbeidstilsynet.

Ansvarlige arbeidsgivere forventes å sørge for anstendige boliger til sine ansatte. Men hvordan er det mulig når boligmarkedet er rigid og kontrolleres av staten?

Offentlige myndigheter toer sine hender. Til tross for at de kontrollerer 80 prosent av boligmarkedet, regulerer byutviklingen og aktivt stanser utbygging og utvikling av boarealer, nekter de å ta ansvar. Nybyen skal stenges, sjøområdet tømmes for villboere, og folk får ikke lov til å bruke sine egne fritidsboliger som permanente hjem.

Denne politikken får ikke de «uønskede utlendingene» til å bevege på seg. De blir boende, ofte under uverdige og direkte farlige forhold. Derimot er det norske arbeidere som flytter, når boligstandarden ikke oppfyller forventningene.

En norsk kollega av meg fikk tildelt bolig gjennom Statsbyggs boligpool. «Rallsjå», kalte hun det. Det snødde inn, og på de kaldeste dagene lå hun under dynen med en vifteovn for å holde varmen. Hun bor ikke lenger i Longyearbyen. Da savnet hjem ble for stort, valgte hun å flytte tilbake til fastlandet.

Hvem tar ansvaret når liv går tapt?

Situasjonen i Longyearbyen er uholdbar. Hvis liv går tapt som følge av denne politikken, hviler også ansvaret tungt på skuldrene til Nærings- og fiskeridepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og alle andre som hevder at Longyearbyen har tilstrekkelig boligmasse. Det inkluderer stortingsflertallet som stemte for å fryse boligmassen.

Det er lett å peke på arbeidsgiverne. Men myndighetene, som regulerer hele markedet og har makten til å gjøre noe, kan ikke unnslippe sitt ansvar. Hvis noe fatalt skjer, er de ikke uten skyld.

Boligkrisen i Longyearbyen er mer enn et praktisk problem. Det handler om ansvar, verdighet og trygghet for dem som bor her. Foreløpig er det ingenting som tyder på at myndighetene er sitt ansvar bevisst.