Leserinnlegg: Hilmar Nøis og hundene:
– Han skjøt ikke selv
Jeg leste det som er skrevet om min far Hilmar Nøis i Svalbardposten nummer 5.
Det er ikke riktig at min far skjøt hundene sine selv. Min far var en tøffing ute i storm og uvær på Svalbard, men han hadde et varmt dyrehjerte for sine beste venner og kompiser.
Da krigen kom, måtte han ta farvel med sine hunder. Det var ikke min far som skjøt hundene sine. Det var andre folk som kom til Fredheim.
Førerhunden King, en grønlender, var ikke lett å få siktet på med geværet. Han kastet på hodet hver gang børsepipa pekte på han.
Det ble til at en annen mann satte seg ned og fikk lurt børsepipa under armen så King ikke så den. Slik døde han.
Min mor fortalte meg at hun aldri har sett min far gråte, men da skjedde det. Da ble dette løftet til hunden som han lovet: Aldri egne hunder mer.
Han kunne leie hunder fra Longyear hundegård etter krigen.
Jeg ville bare skrive og fortelle hva som er sant om min far. Han var også en human fangstmann mot ville dyr da han var fangstmann i 38 år oppe på sitt kjære Svalbard.