Ølflommen i Arktis

Skal Svalbard flomme over av alkohol? Espen Klungseth Rotevatn i Miljøpartiet de grønne stilte i siste lokalstyremøte spørsmål ved skjenkepolitikken i Longyearbyen. Bakgrunnen var tildelingen av nye bevillinger, og Rotevatn mener det begynner å bli på tide med en diskusjon om hvor taket skal ligge. Utsagnet kom egentlig i form av en replikk før voteringen, for det er ikke vanlig med de store debattene når lokalstyret har møte. Det endte også som vanlig med at alle søknader ble innvilget uten noen form for diskusjon. Svalbardposten kjørte en uhøytidelig meningsmåling på nettsiden i tilknytning til utspillet, og responsen viser at spørsmålet om alkohol engasjerer. Kanskje ikke så overraskende, men et stort flertall av de som svarte, mente at bevillingene er viktig for trivsel og for næringslivet. Det betviles ikke, og for reiselivsnæringen kan det være et spørsmål om lønnsomhet og om å tilby gjestene det de ønsker og forventer.

"Statistisk blir det én
bevilling per 75 innbyggere"

Likevel er det vanskelig å komme fra at det fremstår som merkelig i et definert familiesamfunn at det eneste offentlige møtestedet som ikke har noen form for skjenkebevilling, er Svalbard kirke. I tillegg kommer virksomhet knyttet til skolen.

En oversikt innhentet fra Longyearbyen lokalstyre i forkant av denne kommentaren viser at det per dags dato er 28 bevillinger i Longyearbyen, med sine vel 2.100 innbyggere. Statistisk blir det én bevilling per 75 innbyggere. Det er et høyt tall, selv sammenliknet med andre steder som satser tungt på turisme. I tillegg kommer tilfeldige bevillinger i forbindelse med ulike arrangementer. Et spørsmål er selvsagt hvor sunt dette er, all den tid barn vokser opp i et samfunn der det er alkohol overalt. Et annet og prinsipielt viktig spørsmål som våre politikere bør tenke igjennom, er hvor taket skal ligge.

Jeg sier ikke at noen av dagens bevillingshavere ikke har fortjent det de har fått, men det er farlig dersom det går en slik automatikk i behandlingen av søknader at de passerer som rene formaliteter. Dette er Rotevatn bekymret for, og han har helt rett i at de folkevalgte bør ta diskusjonen på prinsipielt grunnlag. Ikke minst når vi vet at vi står overfor en stor satsing i reiselivet. Dette kan åpenbart bli et dilemma i framtida. Hvor mange bevillinger det skal være i Longyearbyen, og hva som skal kreves for å få en slik, bør i hvert fall politikere og forvaltning ha en formening om i et ruspolitisk dokument.

Tildelingen av bevillinger bør i det minste ikke skje i bevisstløs tilstand. Og ufra engasjementet på nettet, kan vi kanskje også få en skikkelig debatt i lokalstyret.