Send alkoholkortet på museum

Alkoholkonsumet på Svalbard har i alle tider vært et delikat tema, skriver Birger Amundsen i boken svarthvitt. På 1950-tallet var Longyearbyen et gruvesamfunn med mange unge, ugifte menn med veldig begrensede fritidsaktiviteter, kombinert med en kultur der flatfyll var det gjengse.

I 1952-53 ble ølsalget innført som en prøveordning samtidig som Store Norske sluttet med direkte ølsalg til arbeiderne. I kjelleren på Funksjonærmessen holdt spritutsalget til. Hver arbeider hadde en kvote på totalt 16 flasker sprit i året. Misbrukte du alkoholen risikerte du å miste kjøpstillatelsen – sågar få den inndratt og oppsagt. Men fremdeles har vi en ordning der du hver måned kan kjøpe to flasker brennevin, 24 bokser øl og vin etter behov. Merkelig ordning som Birger Amundsen beskriver som: «Hele kvoteordningen er en anakronisme, en levning fra en totalitær tid.»

Jeg begynner å skjønne at jeg roter i et vepsebol. Da jeg nevnte hva jeg mener til en av de ansatte, som har vært i byen ei god stund, kom det kjapt: «Herregud, du skal vel ikkje fjerne alkoholkortet». Der kom jeg til kort med all mulig fornuftig argumentasjon. Det er mange følelser med alkoholkortet – som jeg egentlig ikke vil forstå. Hele ordningen er antikvarisk og fullstendig meningsløs.

Et argument jeg blir møtt med er at det er jo beviset for at jeg er bosatt her. Men herregud, det må da være like lett å trykke opp et plastkort der det står at du bor i Longyearbyen – i stedet for at identiteten din skal følges av alkohol.

Tilreisende viser frem flybillett og får de samme rettighetene på Nordpolet som fastboende. Kommer du med seilbåt – må du en tur til Sysselmannen (det må du uansett) for registrering, og der får du også utdelt alkoholkort hvis ønskelig.

Dette er snart det eneste som gjenstår av company town-stemningen. Alt annet har han staten ivrig prøvd å fjerne eller regulert med stor iver. Det er noe nostalgisk over alkoholkortet. Nostalgi tilhører minnet. Kortet bør havne på museum sammen med trefjøler som har blitt funnet i fjæra. Skal vi klamre oss til minnene burde ikke Svalbard-valutaen være utstilt på kunstgalleri.

Det er en barnevaktordning som ikke hører hjemme i et samfunn. Hvorfor skal egentlig myndighetene kontrollere folk på denne måten? Hva er annerledes på Svalbard sammenliknet med fastlandet? At alt som er usunt er billigere her, kan så vidt brukes som et argument for å beholde denne ordningen. Men de som kommer hit endrer ikke alkoholvanene sine selv om det er noen kroner billigere.

Det er som vi fremdeles blir behandlet som de unge gruvebusene på 1950-tallet. Noen forteller oss hva og hvor mye vi får drikke hver måned. Går du tom på kortet, er det bare å ta beina fatt til nærmeste bar og tylle innpå. Dette er en ordning fra ei fordunst tid som det er på høy tid å avvikle.