For mye korrekturlakk?

Søndag 21. august 2011 ble den Nasjonale minneseremonien for 22. juli arrangert i Oslo Spektrum. Salige Anne Grete Preus sang: «Det snør, himmelsk korrekturlakk. Over feilstavet sommer».

I salen satt 6.000 (!) overlevende, etterlatte og direkte berørte. Skrekken, vantroen og maktesløsheten var til å ta og føle på: Ville vi klare å komme oss tilbake til et noenlunde normalt liv? Hvilken retning ville samfunnet ta? Hva hadde vi gjort feil, og hva hadde vi lært?

I ettertid har jeg reflektert mye – bruker vi for mye korrekturlakk? Vi er alle flinke til å dekke over – både fortid, nåtid og fremtid. Fordi 22. juli går langt ut over vår fatteevne. Og desto viktigere er det at vi ikke glemmer. Lørdag morgen 23. juli traff vi mannskapene som hadde tilbrakt kvelden og natta i forveien på øya. Der og da fikk ordene blodbad og slaktehus en ny og reell betydning. Og her er kronikkens kjerne: Når mellommenneskelige relasjoner så til de grader var kommet på avveie, så hadde vi altså fostret en barnemassemorder.

Majoriteten av oss ønsker ikke et sorteringssamfunn. Fordi vi vet at det finnes bare én menneskerase. Og her er alle likeverdige. Men hvor mye vil og kan vi som enkeltmenneske overse av uakseptable holdninger og handlinger? Hvor mange lar vi falle utenfor, fordi vi ikke tørr å gripe inn?

Vi har sett overraskende lite sinne og forbannelse etter katastrofen. Men er det sunt for samfunnet og enkeltmennesket? Jeg er stadig opptatt av den kollektive hukommelsen, og at humanitet er garantien for at vi hverken i krig eller fred opplever lignende. Å stigmatisere grupper og enkeltmennesker har i denne sammenheng ingen hensikt. Men vi må tørre å være overtydelige på at holdninger som krenker menneskeverdet er uakseptable. Og da kan, vil og tørr vi stille oppe. Den tause majoritet må motiveres og bevisstgjøres.

Samfunnet, enkeltmennesket og miljøet har alltid behov for å vende tilbake til normalen. Det er både en naturlov og en sterk psykologisk overlevelsesmekanisme. Men vi må lære av våre feil, ellers gjentar katastrofen seg. Dersom vi overser medmenneskelighet og nestekjærlighet blir folkehelse og livsmestring en illusjon.

Men hvordan kunne galskapen finne sted? Lærdommen må være: Vi kjenner alle en brønnpisser, og vi må tørre å konfrontere. Rosetogene gav trøst og håp. Men i mørkebrune og ikke fullt så mørkebrune politiske miljøer kokte hat, konspirasjonsteorier og selektering.

I Berlin ble jeg i 2005 kjent med kunstprosjektet snublesteiner. I fortauene er snublesteinene nedstøpte minnesmerker over ofrene for nazismen under andre verdenskrig, og prosjektet har heldigvis også kommet til Norge. Hver stein er utformet som en brostein 10x10cm, belagt med en messingplate der navn, fødselsår, deportasjonsår, dødsdato og -sted er inngravert.

Steinene forteller om personen(-e) som forsvant fra stedet. De er også en del av oppgjøret med den ugjerning som ble begått av både Nazityskland OG de deporterende landene. Det var ganske sterkt å se steinene – nettopp i Berlin – i sentrum av Hitlers utopiske tredje rike. Sist, men ikke minst er de en vekker for hvordan vi skal unngå dette i fremtiden. Messingen holdes blank av aktiviteten på fortauet. Slik at vi alltid får et gyllent lysende minne om personen, ugjerningen, holdningene og håpet. Fordi vi ikke må glemme! Jødedeportasjonen er også en skamplett i norsk historie. Og dersom vi glemmer, gjentar historien seg. Derfor er det viktig at 22. juli er skolepensum.

En god pilar i folkehelsearbeidet er «forståelse for andres uforståelige valg». Her er kampen mot stigmatisering og utestenging kjerneelementer. Og det innebærer at vi ubetinget inkluderer de som av en eller annen grunn faller utenfor.

Menneskeverdet er ukrenkelig. Alle er vi født med samme verdi. Alle har vi våre fysiske og psykiske ett-eller-annet. Å sette mennesker i bås som kveg er – nettopp – umenneskelig! Enkelte lever i den villfarelsen at noen er mer verd enn andre. Og tro meg – vi kan alle bli truet, lokket eller lurt inn i samme villfarelsen.

Både som mobbeombud og som kommunalsjef vet jeg så altfor godt viktigheten av åpenhet og samarbeid i arbeidet for barns beste. I mobbesaker finner man med ekte ydmykhet, allmenn klokskap og ubetinget kjærlighet frem til hva som er trygt og godt for de involverte. Men den evige utfordringen er tilskuerne. Deg og meg som ikke ser, forstår eller handler. Og derfor gjentar historiene seg. Vi dekker oss alle bak en eller annen dårlig unnskyldning for ikke å bidra.

Preus avsluttet sin sang på følgende tankevekkende måte:

Nå inntas jorden av en himmelsk hær

Uten bomber og granater

Tvinges hele byen i kne

Alt går litt langsommere her på jorden

Når hele himmelen faller ned

Kronikkforfatteren er etterlatt, var Agders første mobbeombud og er nå kommunalsjef og landsstyremedlem i Norges Røde Kors