Juleminner fra 1950-tallet

Jeg var så heldig å få vokse opp i Longyearbyen på 50-tallet. Min far Erling Nødtvedt var prest der i ni år fra 1951 til 1960. Da vi flyttet inn på det splitter nye Forsamlingshuset 13.oktober 1951, besto familien av Solveig på 6, Eigil på 2 ½ og meg på 8 måneder. Vi bodde i tredjeetasje på Huset, og her feiret jeg min første jul. Jeg husker ikke så mye fra den, men fordi min far var en ivrig amatørfotograf, har jeg bilder som hjelper meg til å huske.

Juletrær med båt

Siden det ikke vokser trær på Svalbard, måtte juletrærne komme med siste båt fra fastlandet. I et intervju med journalist Richard Holmesland i Morgenbladet 24. desember 1952, sier min far: «Med siste båt kommer juletrærne og juleposten til Longyearbyen. Det er en ganske anselig last, for det skal være nok til femti familier, til alle messene, sykehus, forsamlingshus og skolen. Siste båt går fra Norge i midten av november og det kan bli lang ventetid, men det er ingen fare for at trærne ikke skal holde seg. De blir satt ut i sneen hvor de står og pynter opp som en hel liten dypfrossen skog av grønne små grantrær, - de eneste trær på Svalbard.»

Men trærne tok seg nok best ut ute i kulden, for da de kom inn i varmen, drysset de med en gang.

Luke i gulvet

Før kirken ble bygget, ble Huset brukt til alle kirkelige aktiviteter. Barnegudstjeneste julaften foregikk i kinosalen, og her var også alle juletrefestene. Julenissen kom opp av en luke i gulvet, og det var gaver til alle barna. Min mor organiserte baking av «krabbelurer», som var en slags smultboller, og de gikk ned på høykant.

Jeg husker spesielt en julesang vi lærte på skolen i 1.klasse, nemlig :«Nå vandrer fra hver en verdenskrok i ånden frem, i ånden frem, et uoverskuelig pilgrimstog mot Betlehem, mot Betlehem.» Frøken sa at denne sangen ville mange av gruvearbeiderne nok sette stor pris på, og det stemte. Da vi gikk rundt juletreet i kinosalen og sang denne sangen, var det flere enn en av de skjeggete mennene som hadde en tåre i øyekroken. Savnet av kone og barn var nok ekstra stort denne kvelden.

Glansbilder med glitter

Før jul hendte det at vi barn fikk være med på butikken «Sundt» i Nybyen. Jeg husker jeg falt for en nydelig «negerdukke» som sto på hyllen, men den var det min lillesøster som fornøyd pakket opp på julaften. Men det gjeveste de hadde hos «Sundt», var glansbilder av julekrybben med glitter på.

På julaften ble det servert svinesteik fra Store Norskes eget fjøs både på messene og i hjemmene.

Juletelegrammer

Jeg siterer igjen fra intervjuet med min far i Morgenbladet: "I stormessa begynner alltid festmåltidet for arbeiderne med andakt og julesang. I den kjempestore spisesalen kan det være 600 mann til stede. Kokken byr på svinesteik fra Store Norskes eget fjøs og arbeidsstokken må spise i to skift for å få plass. Den største begivenheten julaften, ja kanskje den som dominerer mest i de fleste sinn den lange, mørke vinternaten, er når telegrammene fra familiene hjemme i Norge blir opplest. Å gjennomgå alle de hundrevis av kjærlige hilsener fra lengtende koner og kjærester, fra barn og venner, tar flere timer."

Boller og kakao

Det jeg husker bedre enn steika, var da vi fikk marsipanfrukt fra slektninger i Arendal, og ikke minst Nidars «Skrikende gutt», som var en cirka 20 centimeter stor «sjokoladegutt». Det var også stor stas å få appelsiner og druer. Druene lå i tønner med korkbiter, så de måtte skylles godt.

I 1958 kunne julegudstjenesten og julefeiringen endelig foregå i kirken. På julaften var det julegudstjeneste med gang rundt juletreet, og seinere på kvelden var det julefest for de voksne med kaffe og kaker, sang og gang rundt juletreet. Det var stapp fullt hus i den nye «storstua«. 2.juledag var det juletrefest for barn. Det ble dekket langbord i peisestua hvor det ble servert boller og kakao til alle barna. Så gikk vi rundt juletreet og sang:«Nå vandrer fra hver en verdenskrok.» Hver gang jeg hører den julesangen, går tankene til en lykkelig oppvekst på 78 grader nord.