Av hjertet skjein det

Skal, skal ikke? Skal jeg skrive, eller ikke?
Skal jeg la et «glansbilde» stå som et tilsynelatende strålende eksempel på gode menneskers gode gjerninger – eller skal jeg avduke det virkelige bildet?
Sannelig ikke bare enkelt dette. Tør du? Du blir uglesett! Vet du det? Er det lurt? Stå på!

Man veier for og imot – skal skal ikke – og kommer fram til at man skal.
Flere har undret seg over min manglende entusiasme over lokalstyrelederens «generøse» beslutning om å avlyse Lokalstyrets festmiddag på 17. mai – for å kunne gi 30.000 kr. til jordskjelvofrene i Nepal. Jeg skjønner at folk lurer. Er det sånn at jeg – som
Longyearbyens verste tigger – synes det er greit å «tyne» byens befolkning for penger
til nødhjelp, men ikke selv vil avstå fra en gratis middag, til beste for mennesker i nød?

Nei, det er ikke sånn, og kunne jeg avstått fra flere fine selskap – som igjen kunne gitt penger til nødhjelp – så skulle jeg med glede takket nei til middag, hver dag.
Saken – og sannheten – er at administrasjonssjefen og vår lokalstyreleder ikke bifalt årets 17. mai- komites valg av taler ved bautaen på Skjæringa. I strid med god gammel tradisjon – og folkeskikk - etterkom de ikke komiteens ønske om å invitere alle som bidro til de offisielle handlingene, til middag.

Komiteens sekretær fikk beskjed fra sin øverste leder – administrasjonssjefen - om at vår taler ikke ville bli invitert til middag. Sekretæren måtte selvfølgelig informere
komiteen om denne – for oss – overraskende beslutningen, og det ble bestemt at komiteens
leder – meg – skulle ta dette opp med lokalstyrelederen.

På direkte spørsmål fra meg svarte lokalstyrelederen at hun ikke bifalt vårt valg av taler, og at han ikke ville bli invitert til kveldens festmiddag. «Han står ikke på gjestelisten, det er LL som inviterer og betaler, og det er LL som bestemmer.» sitat slutt.

Motargumenter og det enkle faktum at en samlet komite sto bak valget ble parkert med følgende beskjed «jeg skal i et møte. Har ikke tid til å snakke mer. Jeg kommer tilbake, men det blir nok sånn.» Punktum finale

Når da en «kvitrende» lokalstyreleder neste dag ringer og forteller meg at hun har funnet en løsning som er «direkte i din gate» - «din hjertesak» – «vi avlyser middagen og gir pengene til Nepal», er det synd å si at jeg applauderte og ropte hurra. Jeg ga uttrykk for at jeg ikke likte vendingen saken hadde tatt og tok saken opp med komiteen.

En fortsatt samlet komite opplevde avlysningen av middagen som en kreativ vri for å unngå og invitere vår taler, og et rapp over fingrene våre for å ha valgt «feil person» til et offisielt oppdrag. Denne reaksjonen ble formidlet til lokalstyrelederen via SMS, og hennes svar var som følger: «det er noe umusikalsk og ekstragavant og sitte å spise en festmiddag når hele verden prøver å lindre nøden i Nepal», sitat slutt.

Musikalsk eller ikke. Nød eller ikke. Komiteen ble ikke spurt og vår mening var tydelig
uten betydning. Jeg fikk et «tilbud» om å stille til intervju/ bilde i Sp, og i ettertid en kommentar i avisa om at hun ville satt pris på om jeg hadde vært positiv.

Jeg forsøker i grunnen å være positiv – så langt jeg makter. Jeg ville vært positiv til et møte, dersom saken hadde vært av en så alvorlig karakter at man måtte finne en «løsning». Jeg kunne kanskje også vært positiv til kritikk av komiteens valg – dersom det hadde vært sånn at komiteen skal søke godkjenning hos administrasjonssjef og lokalstyreleder.

Jeg kunne også vært positiv til at vi droppet alle utgifter ved 17. mai- feiringen – viftet med flagg og ropte hurra – og sendte alle pengene til Nepal, dersom det virkelig var der «hunden lå begravet»

At våre øverste ledere (politisk og administrativ) på vår nasjonaldag, har så liten respekt for et av de grunnleggende prinsippene i vårt demokrati: man er fri når man har gjort opp for seg, det klarer jeg ikke stiltiende å se på. At man bruker nøden i et annet land til å skjule sin egen smålighet og så står fram i media som et strålende eksempel på solidaritet og medmenneskelighet, mens man sår tvil om andres integritet...Vel! Man kunne blitt spysjuk av mindre.

På toppen av det hele har lokalstyrelederen latt følgende kommentar falle: Anne Lise kommer sikkert til å hevde at vi avlyste middagen for å slippe å invitere taleren.

Nei sier du det? Hvor skulle en slik tanke komme fra?

PS: 17- mai- komiteens øvrige medlemmer: Kristin Furu Grøtting, Ansatasia Gorter, Hans- Gunnar Skreslett og Ottar Svensen, har lest dette innlegget og samtykker til at
det blir publisert.