Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Mannskapet er hjelpeløse tilskuere mens skuta blir skrudd ned av isen. De har ingen anelse om hva som venter dem. Bildet er gjengitt med Tormod Jensens tillatelse. FOTO: Privat

"Vi tenkte aldri at vi ikke skulle klare det"

Her står 16-åringen og ser på at fangstskuta han er med, blir skrudd ned av isen. Foran seg har han 25 beinharde dager med sult, kulde og blodslit.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.02.2014 kl 07:28

Sjømannen fra Tromsø tenker seg om. Han har nettopp hatt foredrag om det dramatiske forliset med MK «Forland» utenfor Olav V Land vest av Spitsbergen.

– Vi var så unge at vi egentlig ikke tenkte over alvoret, forteller Tormod Jensen og tar oss med tilbake til Tromsø, ettermiddagen 26. juni 1958 da fangstskuta som vanlig la ut på tokt. Målet var Svalbard. Her skulle de fangste storkobbe, isbjørn og ringsel.

«Forland» var «ei heldig skute» og kom alltid søkklastet tilbake til fastlandet. Dette var siste gangen den la fra kai i Tromsø, først med kurs for Tromvik for hente fisk til turen, samt laste gammelsalt til skinnene. Deretter rett nord. Noen dager senere var de i gang med fangsting i Storfjorden vest for Tusenøyene.

– Det var sjeldent mye is denne sommeren, minnes Jensen, som i slutten av januar besøkte Longyearbyen og Svalbardseminaret for å fortelle om turen, som med ett ble til et drama på liv og død.

Skuta fangstet seg innover Storfjorden, igjennom Ormholet og videre på østsiden av Olav V Land. Daglig hadde mannskapet kontakt med andre fartøy. Hver morgen og kveld hadde skuta radiokontakt med MS «Sjøvern» som drev kartlegging av bunnforholdene for Norsk Polarinstitutt.

Skrues ned
Om natten 19. juli er det slutt på hellet til MK «Forland». Jensen har rorvakt når isen begynner å slakke. Fra utkikken i tønna gis han instruksjoner om hvor han skal manøvrere. Men isen beveger seg, og med ett får skuta et flak rett for baugen. Rorvakta setter den 100 hestekrefter sterke Muntlen i maskinrommet i revers, men skuta er fanget. Like etter begynner skruingen. Skuta må evakueres. Jensen løper rundt og vekker resten av mannskapet.

De kjenner alle til kreftene i isen. Han hugger løs livbåten og får den senket ned på isen. Hvor dårlig tid de har, vet de ikke, annet enn at det kan være snakk om minutter. Med seg tar de seilet, alle køyklærne, oljeklær og andre ting de klarer å berge. Av mat har de fått med seg 20 kilo umalt kaffe, 30-35 kilo hvetemel, en eske margarin, fisk, to kasser øl til brødbaking og åtte-ti bokser tobakk. Av ammunisjon har de fem Krag-Jørgensenrifler med 500 skudd og et haglegevær med 100 patroner. Til påhengsmotoren på livbåten har de 20 liter bensin.

Kamp for livet
Mens de står der, tar isen MK «Forland» med seg. Hekken blir tyngre og til slutt er ishavsskuta slukt. Igjen står mannskapet på isen og ser den siste seilasen. Men de er ikke redde, for de regner med at det vil bli slått alarm ganske raskt når det ikke oppnås kontakt med dem. Om noen dager er de reddet, tror de.

I stedet starter en kamp for å overleve.

– Vi hadde utstyret og skulle klare oss. Hvem tenkte på at det skulle gå 25 døgn? sier den gamle sjømannen. Detaljert og med stor iver forteller han om opplevelsene i isen.

De neste 17 timene går med på å dra utstyret inn på land. Det er et langt stykke til de er på fastlandet. Hytta i Bucholzbukta er i dårlig forfatning, taket er fjernet og hyttegulvet er fyllt med sand. De lager spader av treverk og skuffer ut så mye sand de klarer. Deretter river de taket av redskapshytta ved siden av og bruker den som nytt gulv. Seilet etter «Forland» blir brukt som tak.

Her blir de i elleve døgn før de fortsetter. De skjønner at de må finne folk, og vet at en svensk/finsk/sveitsisk ekspedisjon ligger i Kinvika på Nordaustlandet.

– Vi prøvde å jakte for å få litt mat. Vi hadde lite å spise, og hadde det knabert, minnes Jensen.

Våte og kalde
De ror nordover mot Hinlopenstretet, men blir stoppet av isen og må returnere. Robåten er nedlastet med sju mann og mye utstyr om bord. De ror i ett i 10-12 timer før de skuffet må gå i land på Langøya. De er våte, sultne og kalde. Her tilbringer de ei bitende kald natt foran bålet på stranda, før de neste dag ror mot Ormholet. Siden straumen går i 8-10 knops fart, må de vente til det snur og det er mulig å gå igjennom.

På den andre siden tar de inn på statens nødhytte under Måkefjell inne i Ginevrabukta på Frankenøya. De neste to-tre dagene går med til å lage ekstra årer, ror, rorkult og mast for råseil. 3. august legger de av gårde igjen med kurs for Kapp Lee. Her står ei fangsthytte, oppført i 1903.

– Vi var enige om at Werner Wilhelmsen, Viggo Wilhelmsen og jeg skulle ta med to Krag-Jørgensen på jakt. Det ble tre reinsdyr og den kvelden kokte vi kjøtt. Magene var imidlertid ikke vant til så kraftig kost, og protesterte, forteller han.

Når magene er ferdig med protestene, fortsetter de i 15 timer fra Kapp Lee til Svarttangen og hytta i Kvalpynthavna, hvor de skuffet må konstatere at det er ei tom hytte som møter dem.

29 timer roing
Det er klart at de må videre. Foran dem, på den andre siden av Storfjorden, ligger Vest-Spitsbergen. I 29 timer ror de før de ankommer Sørkapp. Det har nå gått nesten tre uker.

– Jeg tror vi alle begynte å bli trøtte etter 20 timer. Vi prøvde å komme i land, men turte ikke på grunn av stor is.

I mellomtiden har det blåst opp til kuling, og de må søke nødhavn på Sørneset, hvor det ligger ei hytte. Her bli de værfast i to døgn. Planen er å ro videre til Hornsund, hvor det ligger en polsk ekspedisjon, men 11. august oppdager Olav Wilhelmsen to skip i kikkerten. Et kjempebål blir fyrt opp i håp om å bli oppdaget, men ingenting skjer. Dermed må de ta sjansen på å ro ut til båtene, selv om det er sterk fralandsvind. Båten flyter tungt i sjøen.

MS «Andholmen» og MS «Rover» fra Bø i Vesterålen ligger for anker, og etter å ha skremt vettet av ankervakten, idet de tar seg om bord, får de servert mat og drikke. Det 25 døgn lange marerittet er over, men det er trangt om bord og først må de inn til land igjen for å bli hentet av «Nordsyssel». De får litt diesel og med forvarming greier de å få påhengsmotoren til å bringe dem inn mot land før den takker for seg.

Reddet
13. august klatret de om bord i MS «Nordsyssel» og satte kurs for Longyearbyen, hvor det ventet dusj, nye klær fra Sundt og varme, behagelige senger. Siden gikk ferden mot fastlandet. 21. august la DS «Lyngen» til kai i Tromsø. Klokka var 22.30 da mannskapet var hjemme igjen.

– Det var artig å komme til Tromsø igjen. Det var jo en folkevandring, men vi hadde fått munnkurv på grunn av den kommende sjøforklaringen.

– Tvilte dere noen gang på om dere ville overleve?

– Det var ingen som tvilte på at vi skulle bli berget. Vi var parat til om så å ro helt til Longyearbyen.

– I ettertid, tenkte du over hvor kritisk det hadde vært?

– Det jeg merket i årene etter, var at jeg var på vakt når det begynte å knake. Jeg reiste 20 turer i isen etterpå, sier Tormod Jensen.

I ettertid kom det fram at det var uenighet om hvorvidt det skulle settes i gang en redningsaksjon. En teori som førte til at så ikke skjedde, var at MK «Forland» hadde fått feil på radiosenderen. Skipperen om bord på MS «Sjøvern» var sterkt uenig i Sysselmannens vurdering.

Nøkkelord

Se bildet større

Arbeidet med å flytte utstyr til land er i gang. Det tar 19 timer. Bildet er gjengitt med Tormod Jensens tillatelse. FOTO: Privat

Se bildet større

Tormod Jensen peker ut ruta de rodde i løpet av 25 tøffe døgn i isen. FOTO: Eirik Palm

Se bildet større

Kaffekok på vei inn mot land. Tormod Jensen slapper av på seilduken i bakgrunnen. Bildet er gjengitt med Tormod Jensens tillatelse. FOTO: Privat

Se bildet større

En pause underveis. Bålet varmer litt, men det blir ei kald natt. Tormod Jensen ser vi sittende med yggen mot kamera. Bildet er gjengitt med Tormod Jensens tillatelse. FOTO: Privat

Se bildet større

Her er de omsider tilbake i Tromsø igjen. Hovedpersonen står i bakgrunnen, omtrent midt på bildet. Bildet er gjengitt med Tormod Jensens tillatelse. FOTO: Privat

Se bildet større

Det var aldri et spørsmål om hvorvidt de ikke skulle klare seg etter det dramatiske forliset, forteller Tormod Jensen. FOTO: Eirik Palm

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!